Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Fem minutter forsinket kommer CAREs generalsekretær løpende ut i gangen med en stor beklagelse og et bredt smil.

– Jeg har akkurat snakket med en veldig rik mann som har lyst til å kjøpe en nasjonalpark i Afrika. Han vil samarbeide med oss for å sikre at inntekten kommer de fattige til gode, men dette må jeg sjekke først, forklarer Gerhardsen idet vi er på vei inn på kontoret hennes.

I løpet av formiddagen har hun ikke bare rukket å møte den rike nordmannen som gjerne vil hjelpe de fattige sammen med CARE, hun har også holdt foredrag i Oslo Kongresshus og kjøpt skateboard i bursdagsgave til sin snart fem år gamle sønn.

I rask rekkefølge viser hun oss skateboardet og bilder av barna, tar seg en slurk te og skynder seg å fi nne fram pudderdåsen og leppestiften idet vi nevner fotografering.

– Det er ikke helt perfekt, men nå har jeg i hvert fall ikke rød nese, sier hun, ler høyt og er klar for både spørsmål og knipsing.

Marte Gerhardsen (37) er både tidligere leder i Oslo AUF, miljøaktivist og UD-diplomat. Med Einar Gerhardsen som bestefar og Ap-politikerne Rune Gerhardsen og Tove Strand som foreldre fikk hun politikken og ønsket om å forandre verden inn med morsmelken.

– Jeg er vokst opp med at man skal bry seg om mer enn seg selv, at man skal bry seg om de svakeste. Det var tidlig indoktrinering, og nå utsetter jeg min datter for det samme, innrømmer Marte Gerhardsen – uten nevneverdig dårlig samvittighet.

Før hun ble sjef for CARE Norge i januar 2008, hadde organisasjonen aldri blitt tildelt TV-aksjonen. Få måneder etter var den i boks. Om det skyldtes innsatsen til den nye sjefen vites ikke, og selv understreker hun at de var fl ere som jobbet med saken.

Men stolt over at de lyktes er hun, og nå spretter hun opp for å finne fram søknaden med tittelen «Sterkere sammen».

– Det høres ut som et Arbeiderparti- slagord, men det var ikke jeg som fant på det, bedyrer hun.

At det i år blir mange LO-folk som skal vandre rundt til de tusen hjem og samle inn penger, kan hun imidlertid ikke fraskrive seg ansvaret for. Ideen var hennes. Ikke bare har hun fått med seg LO, men også bankansatte i Finansforbundet og tusenvis av bedrifter i Handel og Servicenæringens Hovedorganisasjon. Blant bøssebærerne er også LOsjefen selv, Roar Flåthen.

– Det ligger et stort potensial i næringslivet og arbeidslivet, sier Marte Gerhardsen når hun skal forklare hvordan hun fikk ideen om å trekke inn sin egen barndoms grasrotbevegelse.

For et par år siden hadde Gerhardsen aldri opplevd ekstrem fattigdom på nært hold, til tross for at hun som UD-diplomat reiste mye og tilbrakte fi re år i Indonesia som ambassadesekretær. Mye av tiden gikk med til møter med mektige menn i store byer. Men på sin siste utenlandstur som UD-utsending tok hun seg også tid til å reise til en landsby i Burundi for å se på et CARE-prosjekt. Der var virkeligheten helt annerledes.

– Mennene jeg møtte i hovedstaden og kvinnene på landsbygda levde i hver sin verden, forteller Gerhardsen, som nå er blitt en iherdig tilhenger av bistand til de aller fattigste, særlig til kvinner.

– Det er for liten tillit til at de fattige klarer ting på egen hånd og for mye fokus på store institusjoner og stat til stat-bistand, fastslår hun.

Aller sterkest synes Marte Gerhardsen det har vært å møte kvinner som lever i bunnløs fattigdom og som hver kveld må legge seg uten å vite om de neste morgen vil greie å ta vare på barna sine.

– I Rwanda møtte jeg en kvinne som bodde i en bitteliten hytte. Hun hadde to barn som kun fikk ett måltid om dagen, kassavablomster nesten uten næring, og en mann som slo henne og gjorde ingenting. Hver dag gikk hun til en åker og tjente 30 øre dagen på å bære varer. Det som gjorde mest inntrykk, var hvor redd hun var hver eneste kveld for at ungene skulle være syke neste morgen, ettersom hun ikke hadde penger til medisiner. Jeg hadde bare lyst til å vrenge lommene og gi penger, men vi vet at det ikke er løsningen. De må hjelpes til å bli med i et nettverk, lære seg grunnleggende ferdigheter og få en stabil inntekt, sier Marte Gerhardsen alvorlig.

Hun reiser seg fort og løper ut på høyhælte sko for å vise oss hva hun mener. Når hun kommer tilbake, har hun med seg en blå metallboks med tre låser – en bank! Slike små bokser har gitt 1,5 millioner kvinner i 20 afrikanske land mulighet til å starte sine egne små prosjekter, ifølge CARE-sjefen. Ofte er det ikke snakk om mer enn å kjøpe ei ku. Og som del av prosjektet lærer kvinnene seg både å skrive, lese og regne.

– Jeg føler så sterkt at det jeg gjør er viktig, at jeg er med på å gjøre en forskjell. Jeg er veldig heldig, sier Marte Gerhardsen.

– Under TV-aksjonen gir vi ikke mer enn hva det koster å kjøpe noen få kaffekopper. Er ikke det litt for lite til å få god samvittighet?

– Det er en enkel måte å være grei på. Det jeg synes er veldig imponerende med TV-aksjonen er at det sitter en komité i hver eneste kommune, med LO-folk og ordførere og mange andre som bruker fritiden sin for å sikre at TV-aksjonen blir en suksess. Vi har nå 7 000 frivillige over hele landet. Og i løpet av et par timer skal 100 000 bøssebærere banke på 1,8 millioner dører. Det er imponerende, sier Marte Gerhardsen, som etterlyser flere bøssebærere. Foreløpig har de bare skaffet halvparten, men hun håper at mange av LOs medlemmer stiller opp søndag 18. oktober.

Når Marte Gerhardsen blir ivrig, slår hun ut med armene og gestikulerer intenst med hendene for å få fram hva hun har på hjertet. Bare en sjelden gang legger hun armene i kors – som når hun blir bedt om å beskrive seg selv og fortelle hvor i all verden hun har fått denne boblende entusiasmen fra.

– Jeg er ikke alltid så speeda, forsvarer hun seg. – Jeg kan være litt roligere og, men i dag har jeg løpt fra møte til møte. Jeg har mye energi. Da jeg var liten, måtte jeg løpe flere ganger rundt bordet før middagen for å få ut urokråkene. Nå sykler jeg. Og så løper jeg veldig mye. Det er så kjedelig å gå, så jeg løper til buss og T-bane. Men jeg er ikke så veldig urolig altså.

Og ingen skal tro at hun er så gira at hun ikke kan sette seg ned og lese en bok.

– Problemet er at jeg leser så fort, så det er ikke alltid jeg husker hva jeg har lest. I sommer kom jeg halvveis ut i Vindens skygge før jeg skjønte at jeg hadde lest den før. Men den var veldig fin, så jeg leste den ut.

Med barna legger hun stresset og jobben bort. Å rekke fram til barnehagen i tide er viktig, og klokka kvart på fire løper hun ut av kontoret sammen med resten av ledergruppa, som nesten alle er småbarnsforeldre.

Deretter er det kos og tull og tøys i flere timer, før hun igjen er klar for jobb.

– Når klokka er ni, logger jeg meg på jobb igjen. Da sitter jeg og mannen min foran hver vår skjerm med te og sjokolade. Det går greit, men det blir ikke så mye TV. Og søvn blir det aldri nok av!

– Er du alltid så glad?

– Jeg kan bli sur og gretten, men jeg starter blid. Jeg er grunnglad, sier Marte Gerhardsen. Hun synes det er vanskelig å si noe om hvem av foreldrene hun ligner mest på, men tror hun har fått litt fra dem begge.

– Pappa er opptatt av å se det morsomme i ting og er nok også litt hyperaktiv. Mamma har utrolig mye energi, mer enn meg, forklarer hun.

– Hvordan ser din ideelle verden ut?

– Det er et sted der alle kan legge seg og sove uten å lure på om de kan ta vare på barna sine neste dag. Mange der ute kan ikke det. Det handler om hele tiden å ha litt angst, om alltid å gå litt sulten, sier Marte Gerhardsen, og minner om hvor desperate vi alle kan bli hvis vi ikke får noe å spise.

Om få uker skal bøssene fylles slik at CARE skal kunne hjelpe enda flere fattige kvinner. Sjefen selv innrømmer at denne jobben er den mest engasjerende hun har hatt noensinne. Om hun en gang vil vende tilbake til politikken, vet hun ikke.

– Jeg har det veldig gøy her, og jeg blir nok en stund. Men ikke resten av livet, sier Marte Gerhardsen.