Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

For akkurat det samme tenkte de amerikanske, tapre, vakre, kortklipte og udødelige soldatene som kriget mot japanerne under den andre verdenskrigen. Ifølge Odd Børretzen.

Men de amerikanske soldatene døde likevel.

- Har du visum trykket i passet ditt? sier dama i innsjekkingsluka på Gardermoen.

- Nei, svarer jeg. Sannheten er hellig. Særlig på en flyplass.

- Det må du ha, ellers kommer du ikke inn i USA med dette passet.

- Jammen …, sier jeg, og kjenner blodet stanse.

- Uten visum må du ha et maskinlesbart pass.

- Har jeg ikke det? sier jeg måpende.

- Nei.

- Hva gjør jeg da da? spør jeg. Og høres like idiotisk ut som en dadaist.

- Du må skaffe deg et nytt pass, sier dama.

- Men flyet går om halvannen time.

- Det rekker du ikke, sier hun. Kaldt og rolig.

Verden og USA, som nesten siden Columbus dro på seiltur i 1492 har vært samme sak, er i ferd med å rase sammen.

Nina, min samboer og mitt reisefølge, forsøker å roe ned en nærmest utrøstelig reisende som skal være utvandrer til Amerika i 14 dager.

Uten gyldig pass – Oh Djeezus!

Jeg som har drømt så vakre tanker om Amerika, landet med evige blomster,

hvor alle er frie og lykkelige, ingen behøver å ta av seg hatten for noen –

hvis de ikke vil det selv. Verken Einar Gerhardsen, Haakon Lie eller Jørgen Hattemaker. Amerika, et smilende paradis hvor kjærligheten varer evig, alderdommen er vakker – ja, rett og slett som Børretzen synger: et sted uten lukt.

- Dra du, så kommer jeg etter når jeg har skaffet meg nytt pass, sier jeg til Nina. Som er enig. Sammen tørker vi noen tårer, misvisningen er relativt stor, og jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Grønland. Politihuset i Oslo.

- God tur, vi sees snart, sier jeg til Nina og tar rulletrappa ned til flytoget.

En time seinere, etter at jeg har opprettet kontakt med reisebyrået og fått vite at flybilletten kan endres, men ikke kostnadsfritt, står jeg i luka med ønske om et pass, maskinlesbart må vite. ASAP – as soon as possible.

- Du kan få et nytt pass klokka to i morra, sier dama i luke ni.

- Ikke før? spør jeg, og skjønner fort at svaret er nei.

Og jeg som helt siden 1956, sånn omtrent, har drømt om Amerika. Stedet hvor vestavinden bor, hvor honningblomster gror, hvor himmelen er stor og blå,

med stjerner og med striper på. Et luktfritt land bak havet, hvor alle har bil og hvite tenner. According to Odd Børretzen. Ja, jeg drømte om Amerika, men ikke lenger nå.

Amerikareisen er utsatt fra onsdag til fredag. Men aldri så galt at det kanskje ikke er godt for noe.

Nå kan jeg fordype meg i boka ”New York New York” av den danske frilansjournalisten Anne Mette Lundtofte. Lese om ti vandringer i newyorkeres fotspor, blant annet den verdenskjente forfatteren Paul Auster.

Å være litterært til stede i East Village, Midtown Central Park, Grand Central Terminal, Harlem, Lower East Side & Soho, Upper West Side, Broooklyn, Upper East Side, Tompkins Square Park og Ground Zero.

Historien om den franske linedanseren Philippe Petit, mannen som gikk på en over 40 meter line mellom de to tårnene på World Trade Center 7. august 1974, er for øvrig noe av det flotteste jeg har lest på lenge. Så takk takk.

Dessuten kan jeg spille CD-en ”Noen ganger er det all right” av Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, om att og om att. Og sitere fra spor ni, nok en gang, og drømme om Amerika hvor håpet er så grønt, hvor alt er stort og skjønt, hvor formuer og damers bryst er store til å hvile på. Men ikke lenger nå – nei, ikke lenger nå.

For i dag er det fredag. Og mens du leser dette, sitter jeg forhåpentligvis på flyet og leser noe helt annet. Og har sluttet å drømme om Amerika.

Jeg skjønner at passfadesen var min egen skyld, akkurat som de to politikvinnene på Gardermoen usminket fortalte meg.

Likevel tenker jeg på hva muttern ville ha sagt om denne historien hvis hun ikke hadde vært død i over 13 år. Jeg er ganske sikker på at hun ville ha forstått. Mødre gjør alltid det.