Efta-domstolen mener altså at reise, kost og losji ikke kan allmenngjøres, fordi det ikke er en lønnsgodtgjørelse men regnes som en utgiftsgodtgjørelse. Dermed må trolig Tariffnemnda endre allmenngjøringsforskriften for verftene etter Borgarting lagmannsretts behandling av anken i verftssaken (midten av mars).

Kjell Skjærvø, ombud i Oslo Bygningsarbeiderforening i Fellesforbundet, har skrevet flere rapporter om allmenngjøringsordningen. Skjærvø er ikke overrasket over at reise, kost og losji ble nedstemt i Efta-domstolen. Men han innrømmer samtidig at dommen var overraskende skarp i tonen.

– Dommen så stygg ut, den går lengre enn for eksempel Laval-saken fra Sverige. Ikke akkurat lysting lesning, nei, kommenterer Skjærvø overfor Magasinet for fagorganiserte.

– På hvilken måte?

– At lønn ikke faller helt utafor domstolens søkelys, er ikke nytt. Så langt har domstolen overlatt denne vurderinga til arbeidsstaten. Det gjør den nå også hva utenbystillegget angår. Men dommen går lenger enn før i å legge føringer for den vurderinga lagmannsretten skal gjøre, føringer som ikke akkurat er til vår fordel.

Frykter sosial dumping i stor stil

I dommen fra Efta står det klart og tydelig at utstasjoneringsdirektivet «ikke tillater en EØS-stat å sikre arbeidstakere utsendt til dens territorium fra en annen EØS-stat kompensasjon for utgifter til reise, kost og losji for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig».

Dommen kan raskt bety at timelønninger langt under tariffestet minstelønn igjen blir et faktum her til lands. På den måten at arbeidsgiver kan si at lønna er så lav på grunn av trekk i forbindelse med reise, kost og losji. Om timelønna for eksempel er 30 kroner timen, er det først etter at reise-, mat- og boutgifter er trukket fra. Sosial dumping, med andre ord.

Norske arbeidstakere som følger tariffavtalen (Fellesforbundets verkstedoverenskomst) får dekket disse utgiftene av arbeidsgiver om de blir sendt til andre arbeidsplasser enn sin faste. Dermed blir de raskt langt dyrere for arbeidsgivere som er mest opptatt av bunnlinja.

Forskriftsendring nok?

Det kan likevel være en relativt enkel løsning på problemet, mener SKjærvø. EUs utstasjoneringsdirektiv, som er det den norske allmenngjøringsordningen vurderes opp mot i denne saken, skal være et vern for arbeidstakere som sendes fra et EØS-land til et annet. I dette direktivet står det spesifisert at ytelser som er en refusjon av reiseutgifter, kost og losji, ikke utgjør en del av minstelønna.

Skjærvø øyner derfor håp i en eventuell lovendring i den norske utsendingsforskriften (som er Norges svar på utstasjoneringsdirektivet). Han kom selv med et endringsforslag i sin rapport om allmenngjøring i 2009.

– Om vi endrer ordlyden i utsendingsforskriften slik at den legger seg opp mot utstasjoneringsdirektiv slipper vi krangelen om reise, kost og losji lar seg allmenngjøre eller ikke, sier Skjærvø.

Må betale reise, kost og losji!

Kort sagt foreslo han i 2009 å legge inn en tilleggsformulering i den norske utsendingsforskriften: «Ytelser som betales som godtgjøring av utgifter i forbindelse med utsendingen, skal ikke regnes som lønn etter andre ledd.»

– Dommen vil ganske sikkert bli oppfattet av en del arbeidsgivere som at de nå ikke behøver å betale for kost, losji og reiser lenger. Det er så feil som det kan få blitt. Én sak er hva Norge kan pålegge utenlandske arbeidsgivere å betale. En annen sak er hva de kan regne med ved vurderinga om de betaler den lønna de skal etter norske regler.

– Mitt forslag er at vi snarest mulig får en bestemmelse i utsendingsforskriften om at ytelser som gis som godtgjørelse av utgifter i forbindelse med utsendingen, ikke er å regne som lønn i allmenngjøringsforskriftenes forstand.

– Kan ikke arbeidsgiverne bare tvinge disse utgiftene på arbeidstakerne?

– Det kan ikke være sånn at utenlandske utsendte arbeidere skal være nødt til å bruke en stor del av lønna på dette. Da er det igjen fritt fram for sosial dumping, også der tariffavtalen er allmenngjort. Det vil også være helt urimelig og meningsløst. En utsendt arbeidstaker er en arbeidstaker som er utsendt for arbeidsgivers regning. Det må gjøres helt klart at bestemmelsen ikke kan omgås ved at arbeidsgiver overlater til arbeiderne å holde kost, losji og reiser selv.

Tror andre forskrifter står seg

Det synes også klart at Efta-dommen truer med å sparke bein på hele den norske allmenngjøringsordningen slik den står i dag. Samtidig som at Efta er tydelig på at allmenngjøring i seg selv ikke er i strid med EØS-reglene.

– Dommen tvinger frem endringer så fort lagmannsretten har fått sagt sitt. Tariffnemnda vil måtte tre sammen og endre forskriften, kommenterer Skjærvø.

– Hva med de andre allmenngjøringsforskriftene?

– De må vurderes for seg. Forskriftene for renhold og landbruk og gartneri har andre bestemmelser bygd på utstasjoneringsdirektivet. Jeg mener også at byggforskriften kan opprettholdes. Byggebransjen er i en særstilling. Det er en bransje der det ferdige produktet nødvendigvis må forbrukes på produksjonsstedet. Byggebransjen er ikke mulig uten bygningsarbeidere som reiser fra den ene byggeplassen til den andre, mener Skjærvø.

Forkludrer forenkling?

Fellesforbundets landsmøte vedtok i høst å gjøre allmenngjøringsordningen mer tilgjengelig. Per i dag må sosial dumping bevises før en tariffavtale kan allmenngjøres. Det beviskravet ønsker man fjernet.

Efta-dommen minsker trolig Fellesforbundets sjanser om å få til en avtale med Norsk Industri og NHO i løpet av tariffoppgjøret, med tanke på en ny og lettere allmenngjøringsordning.

Dommen fra lagmannsretten kommer trolig ikke før ut i april, kanskje ikke før frontfaget allerede er sine forhandlinger og ute på uravstemning.

– Jeg håper ikke det skjer. Det vil være synd om denne saken nok en gang skal ligge i veien for en mer omforent og partsstyrt allmenngjøringsordning i Norge, sier Kjell Skjærvø.