Alf Bergin, Fagbladet

Det var en «vanlig dag på jobben» for driftsleder Jan Arild Lunde ved Eiganes gravlund i Stavanger. En varm sommerdag for tre år siden sto driftslederen på kanten av ei grav og fulgte arbeidet med klargjøring til dagen etter. I gravemaskinen satt kollegaen og betjente spakene.

– Vi er vant med forskjellige lukter, men dette var spesielt. Lukta var helt ekstrem, og mens jeg sto på kanten var jeg nødt til å rygge bakover. Jeg har aldri opplevd noe liknende. Lukta minnet om råtne egg. Ikke ukjent på noen måte, men mer intenst, minnes Lunde.

Situasjonen ble enda mer dramatisk etter som minuttene gikk.

– Jeg skulle jo hjem etter at arbeidsdagen var over. Jeg var nummen i hele kroppen, jeg skalv og jeg frøs. På vei ut fra driftsbygningen var jeg nødt til å støtte meg til et tre, jeg ble svimmel og klarte ikke å gå videre til bussen. Kroppen lystret ikke lenger. Jeg kom meg inn igjen og ringte hjem til kona. Etter dette kollapset jeg og besvimte på gulvet i dusjen. Uten krefter til å gjøre noe som helst. Heldigvis kontaktet kona mi sønnen vår som raskt var på plass og fikk meg til sykehuset, forteller Lunde.

Dødelig gass

Jan Arild Lunde hadde blitt utsatt for gassen hydrogensulfid (H2S) – en fargeløs og giftig gass som ved romtemperatur får en karakteristisk lukt av stikkende, råtne egg. Gassen dannes ved bakteriell nedbrytning av svovelholdige, organiske forbindelser. Denne gassen er også bønders fryktede fiende i tankanlegg og gjødselkjellere. Den fins ­dessuten i myr- og sumpområder der den ofte kalles sumpgass. Hydrogensulfid er en dødelig gass.

– Jeg var nok, etter ­omstendighetene, svært heldig, fortsetter Lunde. Han ble raskt kjørt til sykehuset. Der ble det tatt en rekke prøver. I ettertid ble det konkludert med at han var blitt utsatt for en usedvanlig stor mengde hydrogensulfid.

– I gamle dager ville jeg sannsynligvis ha vært nede i grava da dette skjedde, og hva ville skjedd da? spør den erfarne driftslederen.

Tatt seriøst

Kirkegårdsarbeidere kan bli utsatt for gass. Spesielt ved åpning av gamle graver. Nye anlegg har som regel god drenering, noe som fører til at gassen forsvinner på en naturlig måte.

Kjell Helge Jåtun er hovedverneombud i gravferdsetaten i Stavanger. Han arbeider på samme gravlund som Jan Arild Lunde.

– Vi har svært gode prosedyrer for rapportering når det skjer personskader. Både politi og Arbeidstilsynet ble koblet inn. Det ble anskaffet målere til alle gravlundene i Stavanger. I tillegg har gravemaskinføreren en måler.

– Vi har i ettertid gjort flere målinger, uten at de har gitt utslag. Dermed må vi gå ut fra at det i tilfellet med Lunde var temmelig store mengder det var snakk om, avslutter Kjell Helge Jåtun.

– Gode rutiner

– Våre HMS-rutiner fungerer, også for dem som arbeider på gravlundene i Stavanger. Har vi ikke gode nok rutiner, går vi gjennom og gjør nødvendige tilpasninger.

Personalsjef Unn Rosenberg i Stavanger kirkelige fellesråd har bakgrunn som psykiatrisk sykepleier fra sykehuset i Stavanger. Jobben som personalsjef har hun hatt i 12 år. I det daglige er hun levende opptatt av helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen.

Hun husker godt tilfellet med Jan Arild Lunde på Eiganes gravlund.

– Vi gjorde nødvendige tiltak, og det var godt å se at prosedyrene vi allerede hadde, ble fulgt. Hun tenker da på varsling av politi, Arbeidstilsynet og bedriftshelsetjenesten.

– Heldigvis gikk det etter omstendighetene bra. Vi sjekket og gikk gjennom rutinene, og brukte litt tid på å sikre oss mot liknende tilfeller. Blant annet skaffet vi målere som under graving viser farlige gassforekomster, sier Rosenberg.

Stavanger kirkelige fellesråd går syste­matisk fram når de kartlegger sin HMS-innsats (helse, miljø og sikkerhet).

– Hvert annet år gjennomgår vi det psykososiale arbeidsmiljøet. Et individuelt spørreskjema danner grunnlag for en samlet oppsummering i den enkelte stab. Dette gjennomgås så i plenum. Denne modellen har vi utviklet over lengre tid i samarbeid med Stavanger bedriftshelsetjeneste, sier Unn Rosenberg.

Hun har imidlertid forståelse at det på mindre steder er en utfordring med gode HMS-rutiner.

– Løsningen kan være å satse mer inter­kommunalt og få til et samarbeid på tvers av kommunegrensene. Men det aller viktigste er å ta mange små steg i det systematiske arbeidet med HMS, avslutter personalsjefen som har ­ansvar for 130 ansatte i 17 menigheter og seks gravlundsenheter.