– Toppsjiktet i Høyre så på Fremskrittspartiet som noe i nærheten av uanstendig. Partiet fulgte ikke etablerte spilleregler og var derfor ikke til å stole på. Høyre-ledelsen hadde heller ingen tillit til Carl I. Hagen som person, sier Hallvard Notaker til NTB.

Historikeren tar for seg tiden fra 1975 til 2005 i fjerde bind av Høyres historie. Et slående trekk ved perioden er nettopp Fremskrittspartiets økende betydning.

– Før 1987 var Fremskrittspartiet irriterende nok for Høyre, uten at partiet ble tatt på alvor som noe varig fenomen. I årene etterpå ble Frp i større grad ansett som en reell konkurrent, sier han.

– Les også: Vår tids Gro og Kåre

«Marerittscenario». Slik beskrev daværende Høyre-leder Jan Petersen utsiktene til å gå i regjering med Fremskrittspartiet ved valget i 2001. Han gjorde det klart overfor stortingsgruppen at tanken på et regjeringssamarbeid med et stort Frp ikke var til å holde ut.

– Forutsetningen for Frps deltakelse er at de er i mindretall og innen meget strenge avtalemessige rammer, framholdt han.

Notakers bok er spekket med eksempler på nedsettende omtale av Frp og partiets representanter. Flere er hentet fra Høyres håndbok, gruppesekretariatets årlige oppsummering av stortingsåret. Denne er fra 1990:

– Frp står for en forstenet og kynisk liberalisme uten et menneskelig ansikt.

Oppgjøret med et parti som ble sett på som opportunistisk, usammenhengende og uansvarlig – spesielt når det gjaldt innvandring og økonomisk politikk - favnet også Frps velgere.

– Høyre må bygge på de tenkende og dannede menneskene. Vi kan ikke satse på tullingene. For hva er Fremskrittspartiet? De er verken konservative, liberale, moderate eller borgerlige, fastslo Kristin Clemet i sentralstyret i 1997.

– Les også: Hagen holder seg borte

Notaker har skrevet boka på oppdrag fra Høyre, men sier han er gitt frie tøyler og full tilgang til historisk materiale. Partiprofilene Inge Lønning og Per-Kristian Foss har inngått i en større referansegruppe, og Foss kjenner seg godt igjen i omtalen av Frp.

– Men forholdet er mindre problematisk nå. Frp har moderert sin profil og Høyre slapper nok noe mer av nå som styrkeforholdet går i vår favør. I tillegg har nok lederskiftet i Frp hatt en viss betydning, sier Foss til NTB.

Et annet sentralt aspekt i Notakers bok, er beskrivelsene av den såkalte Høyre-bølgen som feide Kåre Willoch inn i statsministerstolen på 1980-tallet. Forfatteren problematiserer bildet som er skapt av begrepet.

– Høyre-bølgen består av tre strømninger. En 1968-inspirert forbrukerprotest, et konservativt forsvar mot normoppløsning og en dreining i elitenes forståelse av hvordan samfunnet kan styres, altså en markedsorientering.

– I den grad vi er inne i en ny Høyre-bølge nå, er den iallfall ikke lik. Men at Høyre blir sett på som et aktuelt styringsalternativ, er jo opplagt til stede nå, sier han.

– Les også: Flest vil ha Erna

Notaker byr også på en god del konfekt for politisk interesserte. Etter det som må beskrives som en svært god dag i arkivene, fant han for eksempel en hel bunke med lister over aktuelle statsrådskandidater, egenhendig ført i pennen av Kåre Willoch, de første helt tilbake fra 1971.

Av listene framgår det at Willoch i 1981 opprinnelig ville ha den tidligere riksmeklingsmannen Preben Munthe som forbruker- og administrasjonsminister. I et forsøk på å tøyle LO skulle Munthe gis ansvaret for inntektspolitikken. Men han takket nei, inn kom Astrid Gjertsen, og norske åpningstider ble aldri de samme igjen.

Notaker har også sitt svar på spørsmålet som har preget norsk politisk debatt i alle år fra 1986. Kastet Kåre Willoch kortene ved sitt kabinettsspørsmål?

– Han spilte høyt og gjorde det bevisst, men kastet ikke kortene, svarer historikeren. (ANB-NTB)