Vegard Holm, Transportarbeideren

vegard.holm@lomedia.no

Det vil debatten framover avgjøre. Vedtakene fattes i juni neste år. Tida er kanskje ikke nå for å ta den store oppsummeringen av de 116 åra forbundet har eksistert, men kanskje en aldri så liten av de 15 siste. Det er fra historia en finner sakene og kampene som har betydd noe for medlemmenes aktivitet og engasjement, og evne og vilje til å forme framtida.

Jeg vil starte med landsmøtet i 1997.

1997: En organisatorisk omlegging for kamp og medlemsengasjement

På landsmøtet i 1997 ble det gjort omfattende endringer i organisasjonen. Kanskje den viktigste endringen var å demokratisere tarifforhandlingene, gjennom at alle yrkesgrupper med mer enn 200 medlemmer fikk velge sitt eget forhandlingsutvalg. Forhandlingsutvalget ble gitt makt til å avgjøre et så viktig spørsmål som streik om ikke mekling gir et resultat som kan anbefales. Forhandlingsutvalget skal bestå av folk som til daglig jobber innenfor bransjen, og derigjennom sjøl omfattes av overenskomsten og har direkte kontakt med medlemmene. En som er valgt på heltid til verv i fagforeningen er ikke valgbar til forhandlingsutvalget, han eller hun kan heller ikke være delegat på konferansen som velger dette.

Dette er den mest demokratiske måten å organisere og gjennomføre tariffoppgjørene på. Det har ført til et stort engasjement og aktivitet blant svært mange medlemmer, og er unikt for Transportarbeiderforbundet.

1998: Et historisk tariffoppgjør for bussen og påfølgende BBA i 2007

Året etter gjennomførte bussarbeiderne i Transportarbeiderforbundet (for første gang sammen med Rutebilarbeiderforbundet/Yrkestrafikkforbundet etter bruddet i 1955) en fem uker lang tariffstreik som i ettertid er karakterisert som historisk. Streiken ga store lønnstillegg, og ble den virkelige starten på en mangeårig kamp for en tariffavtale som får bussjåførene opp på industriarbeiderlønn.

En ny viktig milepæl ble nådd i 2007 da Bussbransjeavtalen ble en realitet. I årene etterpå har streiken for 15 år siden fortsatt spilt en betydning ved bussarbeidernes tariffoppgjør. Og seinest i år ble en ny milepæl nådd ved tariffoppgjøret: Samarbeidet mellom fire fagforbund innen bussektoren, som startet i 1998, førte til en bedre sikkerhet for at bussjåførene på permanent basis skal ha en lønn mer på linje med industriarbeiderlønna.

2000: Endelig en landsomfattende kollektivavtale for avisbudene

Helt siden avisbudene fagorganiserte seg for første gang i 1897, har de kun hatt lokale og bedriftsvise avtaler. Først i år 2000 kom en landsomfattende kollektivavtale på plass. Forut for dette ble det drevet et omfattende organisasjonsarbeid som gjorde avisbudene i stand til å gjennomføre en streik i 1998, i fylkene Østfold, Akershus, Hedmark og Oppland. Dermed visste arbeidsgiverne at avisbudene var i stand til å gjennomføre det de satte seg fore, og tarifforhandlingene i 2000 ble en suksess med en landsomfattende kollektiv tariffavtale som resultat.

Avisbudstreika i Aftenposten i 1994 er ikke glemt, det var den som la grunnlaget for en ny giv og en bedre organisering av denne yrkesgruppa.

2000: Storstreik

I mai 2000 streiket mer enn 100 000 LO-medlemmer. Meklingsforslag ble anbefalt av LO-ledelsen og alle de store forbundene, mens forbundsledere i fire relativt små fagforbund oppfordret til å stemme nei. De fire forbundslederne var fra Transportarbeiderforbundet, Hotell og Restaurant, Næring og Nytelse og EL&IT.

Mer enn 64 prosent av LO-medlemmene stemte nei til forslaget, og etter seks dagers streik resulterte de nye forhandlingene i en dobling av det økonomiske resultatet, den femte ferieuka kom raskere, mer forpliktende formuleringer for EVU-reformen og ikke minst ble tariffavtalens lengde redusert fra 3 til 2 år.

2004: Fokus på gratispassasjerene

Ved tariffoppgjøret i 2004 krevde grossistarbeiderne i Transportarbeiderforbundet at det skulle innføres et lønnstillegg kun for fagorganiserte. Kravet ble ikke innfridd av arbeidsgiverforeningen HSH (nå Virke), heller ikke etter en tre uker lang streik. Men kravet, og kampen mot gratispassasjerene, fikk stor oppslutning blant fagorganiserte, og skapte store diskusjoner.

Sjøl om fagbevegelsen ikke har funnet en løsning på denne problemstillingen er den oppe til debatt med jamne mellomrom. Og det var grossistarbeiderne i Transportarbeiderforbundet som virkelig fikk satt saken på dagsorden ved tariffoppgjøret for åtte år siden.

2009: Kampen mot vikarbyrådirektivet starter

Allerede på LO-kongressen i 2009 advarte representanter fra Norsk Transportarbeiderforbund mot det kommende vikarbyrådirektivet. Forslag om at LO skulle gå i mot dette EU-direktivet, ble oversendte til sekretariatet.

Etter LO-kongressen var det stadig flere innafor fagbevegelsen som så hva som ville følge av dette EU-direktivet. Og etter at landsmøtet i Fellesforbundet høsten 2011 vedtok (mot en enslig stemme) å kreve veto mot vikarbyrådirektivet var dommen entydig i LO: Vikarbyrådirektivet må ikke implementeres i norsk lovverk!

2010: Tariffstreik for ordnede forhold til vikarer, midlertidig arbeidskraft og innleid arbeidskraft

Terminalarbeiderne på de store terminalene har helt siden 1970-tallet kjempet mange kamper for verdige ansettelsesforhold. Alle slags varianter av vikarbruk og midlertidig arbeidskraft har vært brukt av arbeidsgiverne, noe som har undergravd faste ansettelsesforhold.

Ved tariffoppgjøret i 2010 var hovedsaken ved dette oppgjøret å få tariffestet ordnede forhold for alle varianter av ikke-fast ansatte arbeidstakere. Etter en tre uker lang streik i spedisjonsbedriftene kunne medlemmene konstatere at de fullstendig hadde vunnet gjennom med hovedkravene sine. Arbeidsgiverne hadde gått med på en avtale som NHO nektet å skrive under på, et syn de opprettholdt hele tariffperioden.

At kravene og streiken fikk betydning kan det neppe herske tvil om. Alle LOs fagforbund, med Fellesforbundet i spissen, reiste liknende krav ved årets oppgjør. Resultatet i overenskomstene ble noe tilnærmet det som ble en del av Speditøravtalen i 2010. Smitteeffekten var stor.

2011/2012: Kamp for en tillitsvalgt

Da klubbleder Monica Nkechi Okpe fikk sparken på DHL Supply Chain i Oslo i mai 2011, ringte varsellampene raskt blant de tillitsvalgte i Transportarbeiderforbundet – på alle nivåer. Arbeidet for å drive denne usaklige og politiske avskjeden tilbake kom raskt i gang. Internasjonal Transportarbeiderføderasjon ble mobilisert, med stor internasjonal støtte som resultat. Gjennom ti måneder ble det holdt et høyt aktivitetsnivå blant mange av Transportarbeiderforbundets medlemmer og tillitsvalgte. Mange arrangementer ble gjennomført.

Arbeidsretten ga i mars 2012 full oppreisning til Monica Nkechi Okpe, økonomisk erstatning og jobben tilbake.

2012: Videre opptrapping av lønna til havnearbeiderne

Den relativt lille gruppa av losse- og lastearbeidere i norske havner har hatt en dårlig lønnsutvikling over mange år. Ved tariffoppgjøret i 2010 fikk de til en prøveordning som sa de lønnsmessig skal ha en viss prosent av gjennomsnittet for «Arbeidere i alt». Prøveordningen slo godt ut ved reguleringene i februar 2011 og 2012, og arbeidsgiverne ville naturlig nok ha bort denne gullkanta avtalen ved oppgjøret i 2012. Dermed ble dette den viktigste saken å få i orden ved tariffoppgjøret for havnearbeiderne.

Resultatet ble, i stedet for at den ble fjernet fra tariffavtalen, at ordningen er gjort permanent og vil sikre havnearbeiderne en god lønnsutvikling.

Internasjonal solidaritet

Mange fagforbund driver et mangesidig og godt internasjonalt arbeid. For Transportarbeiderforbundet har det vært viktig å bidra lokalt der det trengs mest. To eksempler er støttearbeidet for bussarbeiderleder Mansour Osanloo i Iran over flere år, og støttearbeid for transportarbeiderforbundet Tümtis i Tyrkia som har kjempet, og fortsatt kjemper, en lang kamp mot UPS og andre.