Odd Arne Olafsen/LO-Aktuelt

Etter å ha samlet og båret på en lang rekke historier om Ellisif Wessel, kan Cecilie Enger endelig presentere manuset til boka om den radikale legefruen i nord som satte så sterke spor etter seg, men som likevel preges av nær historisk usynlighet.

– Til å være en så stor kraft blant norske kvinneskikkelser, vet vi egentlig lite om henne, fastslår Enger.

Det startet for hennes egen del med at hun reiste til Kirkenes på jobb som journalist i 1997. Hun skulle se på hvordan lokalsamfunnet forberedte seg på den snart avsluttede gruvedrifta.

Før hun reiste gjorde samboeren oppmerksom på at Kirkenes hadde sin egen Jeanne d’Arc – altså Ellisif Wessel. På plass i nord skulle hun blant annet følge skytebas Eliassen inn i gruva på det aller siste skiftet.

Skytebasen fortalte villig vekk om legefruen som hadde markert seg så sterkt i lokalsamfunnet. Cecilie Enger ble mer og mer fascinert av det hun hørte.

Vel hjemme i Oslo begynte hun snart å samle stoff om Ellisif Wessel.

– Hun var nok ingen Jeanne d’Arc. Snarere en Rosa Luxembourg-type, sier Enger.

Forfatteren Dag Skogheim hadde skrevet en pamflett om fru Wessel. Cecilie Enger tok kontakt med ham, og fikk uvurderlig hjelp. Han satt på mange opptak med intervjuer av folk som hadde kjent legefruen. Hun fikk tilgang til alt han hadde.

– Fru Wessel var på mange måter forut for sin tid, med standpunkter som den dag i dag ville provosert mange. Hun ville heller se på årsakene til alvorlige forbrytelser enn å fordømme gjerningspersonene. Etter sitt forsvar for en rovmorder i Christiania, fikk hun tilnavnet ”Morderengelen” i Morgenbladet, og det ble ropt på rettssak. Hun ble forhørt, men det ble aldri noen sak. Hun sto også sterkt i kvinnesak og forsvarte abort. Hun var anti kirke og kongehus. I tillegg oversatte hun russiske bøker og var erklært kommunist. Det ble mye støy omkring henne, sier Enger til LO-Aktuelt.

Alt stoffet hun samlet om Ellisif Wessel viste henne, var en svært engasjert kvinne som stilte seg spørsmålet: Hva er det som gjør at noen orker å se all elendigheten, men ikke gjør noe med det?

– Hun fikk sin første virkelige oppvåkning tidlig på 1900-tallet. Kirkenes var bare noen få hus, en kirke og en handelsmann. Hun ser såkalte karrierister fra Østlandet som kommer dit for å være der noen få år. Hun blir med mannen på legeturer og ser sult og matmangel, dårlig helse og fattigdom. Hun forsøker å si ifra til myndighetene, men blir ikke trodd. Fattigvesenet sier at hun overdriver. Siden ingen myndighet er interessert, starter fru Wessel sin egen innsamlingsaksjon. Samtidig sender hun kronikker og artikler til aviser sørpå. Det er forbitrelsen over det hun ser som rydder rom for det voldsomme engasjementet, sier Enger.

Mens legefruen er midt inne i dette engasjementet, oppdages malmen i Kirkenes. Det blir det reneste Klondyke. I løpet av en sommer øker befolkningen med mange hundre prosent. Storkapitalen er på plass for å gjøre profitt.

– I løpet av et par år skapes det et arbeidersamfunn i Kirkenes. Og Ellisif Wessel er med for fullt. Hun deltar i dannelse av fagforeningen Nordens Klippe og blir kasserer der. De første møtene avholder de på legekontoret. Senere stiller hun tomt til rådighet slik at de kan bygge eget fagforeningshus, sier Enger.

Engasjementet gir trøbbel. Avisene slutter å ta inn innleggene hennes. Hun svarer med å starte sin egen avis ”Klasse mot klasse”. Mange intellektuelle reiser nordover for å besøke henne.

– Johan Falkberget skrev ”Mot den evige sne” mens han bodde hjemme hos fru Wessel. Martin Tranmæl var blant andre som besøkte henne. Enda hun bor på en utpost, er hun midt i verden som en radikal i Kirkenes, sier Enger.

Ellisif Wessel skrev egne diktsamlinger. Ikke store dikt, men det viser en mangfoldig kvinne. Hun reiser mye både innenlands og utenlands. Hjemme i Kirkenes tar hun seg tid til å lese høyt for andre som ikke kan lese selv. Fra å være et overklassebarn fra Øst-Norge, blir hun en sosialt svært engasjert person i nord.

Fru Wessel har selv skrevet om hvordan engasjementet til slutt støtte henne ut. Hun beskriver det såre ved å bli forlatt av alle – venner og familie. Veldig mange vendte henne ryggen. Hun følte også at hennes egen mann gjorde det. De var fetter og kusine og representerte i utgangspunktet et veldig upopulært ekteskap. Av de barn hun selv fødte, vokste ingen opp. Hun begravde dem selv på utsiden av kirkegården.

– Jeg slutter boka der samfunnet går imot henne, sier Enger, og legger til:

– Mange av kvinnesaksforkjemperne har fått synlige merker etter seg, men i Ellisif Wessels tilfelle mangler dette. Vi lærer ikke om henne på skolen. Hun har ikke blitt den tydelige kvinneskikkelsen hun har fortjent. Selv i dag tror jeg hun ville vært en person som mange hadde hatt problemer med å forholde seg til, sier Enger.

Hun har valgt å fortelle om legefruen i romanform.

– Jeg er ikke historiker, men journalist og forfatter, så en ren biografi var ikke aktuelt. Etter å ha levd med fru Wessel inni meg i ti år, har jeg lært stadig mer. Jeg tror også at det har gjort noe med meg som menneske. Jeg har brukt journalisten i meg og drevet veldig mye research – blant annet har jeg besøkt Kirkenes en rekke ganger. Til slutt ble det altså en roman på 300 sider. Jeg er nok fortsatt ikke ferdig med Ellisif Wessel inni meg, men det blir med denne ene boka, sier Enger.

LO-Aktuelt har fått tilgang til manuset som snart går i trykken. Det viser en beretning om en svært spesielle kvinneskikkelse i vår nære historie. 21. september lanseres romanen.