Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

To ganger har jeg vært hjemme i stua hos den ruvende AP-veteranen Haakon Lie. En gang som eneste politiske journalist som fikk komme inn dagen etter Lund-kommisjonens rapport ble offentliggjort, og en gang i forbindelse med 100-årsdag hans. Min partibok var nok inngang til disse besøkene.

Selv om han å prostesterte litt da jeg gav han en klem og plasserte de røde rosene i forbindelse med bursdagen hans i en saftmugge jeg fant på kjøkkenet hans, var det spennende møter.

Han tok meg med på en politisk reise som endte opp med brennaktuelle debatter både nasjonalt og internasjonalt. Og når han selv mente at samtalen var slutt, var den det. Da var det bare å liste seg stille ut.

Haakon Lie er ingen lett mann å intervjue og lar seg aldri vippe av pinnen av avbrytelser, men det han hater mest av alt er dumme spørsmål. Derfor er det imponerende hvor lettlest denne boken er og til tider underholdende.

Boken ” Slik jeg ser det nå” er bygd opp som et langt besøk hjemme i stua til Haakon Lie på Ulvøya. De beskriver huset, mannen og lar han få snakke rett fra levra slik han alltid gjør. Det er lett å kjenne seg igjen.

Forfatterne drar opp aktuelle problemstillinger eller utfordrer han på om han har endret syn etter at han fylte 100 år, men noe mer får ikke forfatterne sagt. I denne boken er det Haakon Lie som får siste ord. Hele tiden.

Det virker også som han får styre samtalen slik at han får snakke om det han brenner mest for akkurat nå og i politiske saker som han har lyst til å sette på dagsordenen. Her får de fleste av dagens rikspolitikere passet sitt påskrevet og hans favorittpolitiker i dag er uten tvil Jonas Gahr Støre.

Haakon Lie trekker også frem navn på mennesker som fortjener mer heder og ære enn de har fått. Når han blir spurt om hvem som bør etterfølge Roar Flåthen som LO-leder, er Haakon Lies favoritt i dagens LO, Ståle Dokkken. Haakon Lie har en evne til å overraske.

For oss som alltid har tilhørt venstresiden i samme parti, er det godt å se at også Haakon Lie har endret syn, men samtidig trist at han måtte bli så gammel for blant annet å forstå den lidelsen som palestinere har vært igjennom.

I boken sier han faktisk at muren som er bygd i Israel faktisk er verre enn Berlinmuren og vil bare øke spenningen og fiendskapet. Selv om han forblir Israel-venn, er det et mer nyansert syn på situasjonen i Midtøsten som kommer fram i boken.

Et kapittel i boka som kanskje imponerer meg mest er det som handler om opplevelse og tanker han har gjort seg etter en tur Haakon Lie og barnebarnet nylig gjorde blant narkomane, prostituerte og tiggere i Oslo. Han sier det var ingen av dem han traff som han ikke følte for og fikk full sympati med.

”Jeg følte så stor solidaritet med dem. Derfor bad jeg folk i Oslo Ap om å gå inn for at det settes av en park der stoffmisbrukere kan være et sted som også gir dem tak over hodet, der de kan varme seg og få seg en kopp kaffe så de slipper å stå på gata. Framfor alt er det viktig å sørge for at de ikke må ligge i containere på jernbanetomta. Men det er ikke skjedd noe som teller ennå”, forteller han.

Og det har han rett i.

Haakon Lie har synspunkter på de fleste aktuelle politiske problemstilinger og uttaler seg i boka om kjøp av jagerfly, likestilling, helse og sosialpolitikk, utdanning, fagligpolitisk samarbeid, miljøarbeidet og det meste. Man trenger ikke være enige med den gamle mannen fra Ulvøya for å lese boka. Men dagens politikere bør i alle fall notere seg noen av innspillene som han kommer med.

Det er ikke en tung historiebok, men en høyst aktuell lettlest bok om norsk og internasjonal politikk der en samfunnsengasjert 103-åring med glimt i øyet kommer både med innrømmelser og overraskelser. Her møter vi også en omsorgsfull mann med et stort hjerte.