Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Gøhril Gabrielsen romandebuterte for to år siden med boka ”Unevnelige hendelser”. Den fikk mange positive anmeldelser. Forfatterens andrebok, med tittelen ”Svimlende muligheter, ingen frykt” fortjener minst like positiv omtale – ja, den er en bedre bok enn debutboka.

I årets roman møter vi to søstre som har bodd sammen et sted nordpå hele livet. Den navnløse jeg-fortelleren har vært sterkt funksjonshemmet mer eller mindre fra fødselen av og har vært avhengig av hjelp fra storesøsteren Ragna. Sånt skaper en kjemi på mye godt og mye vondt. I denne historien er det mest det vonde som får slippe til. Til tider er det rystende lesning.

Etter hvert dukker det også opp en mann i dette forholdet, Johan. Trekanten er et faktum. Da bryter helvete løs. Johan gifter seg med Ragna, og fortelleren blir mer overflødig enn noen gang. Forskjellen fra tidligere er at nå kommer denne overflødigheten til konkret uttrykk. Vi mer enn aner at en må bort. Og vi aner også hvem denne ene er.

Gabrielsen beskriver dette søskenforholdet med en intensitet som er en god forfatter verdig. Hun sparer seg lite, hatet – men også den lille kjærligheten som er igjen mellom de to eldre damene – får fritt utløp.

Språket er til tider rått, men enkelt og direkte. Som i forfatterens første roman er den enkle språkføringen tekstens styrke.

Romanen er også full av erotikk, både på og mellom linjene. Det kler denne historien svært godt. Ragnas undertrykte seksuelle begjær, og fortellerens, blir en naturlig del av dette universet og det litt stusselige bilde vi danner oss av søstrenes hus. Mer problematisk blir det når vi litt for tidlig skjønner hva som skal skje som i den scenen da Johan har med seg noen finner hjem, de begynner å drikke og fortelleren observerer dette: ”Lyder og bilder blander seg sammen; snart skjer det ene, snart skjer det andre, det er så jeg må riste på hodet, det er knapt til å tro, av det jeg hører forstår jeg ikke annet enn at Ragna har lagt seg på kjøkkenbordet og dratt opp kjolen, og at hun nå lar mennene ta henne etter tur, og det mens Johan stolt betrakter opptrinnet.”

Dette er dessverre klisjeaktig og trekker ned en ellers bra og levende roman.