En lønn å leve av
Selv om finanskrisen setter tekstilarbeidere på gata, så er det riktig å gjøre levelønn til en kampsak nå – og ikke senere.
linesch@lo-media.no
Juana Suarez Mendez i Honduras syr dongribukser. På en god måned tjener hun 4 800 Lempira (L). Levelønnen er beregnet til 7 000 L i måneden. Mendez er en av mange tekstilarbeidere i verden som har en lønn det er umulig å leve av.
Kravet om minstelønn er godt, men i mange land langt i fra godt nok. Den lovregulerte minstelønnen er så lav at den ikke dekker grunnleggende behov. I enkelte land og for enkelte bransjer burde lønningene være dobbelt eller tre ganger så høye. Først da vil lønnen dekke grunnleggende behov en familie har, som mat, rent vann, husrom, klær, utdanning for barna, grunnleggende helsestell og litt ekstra til sparing eller uforutsette utgifter.
Dette er ingen internasjonalt akseptert definisjon av levelønn. Det eksisterer ikke en slik definisjon, men debatten pågår: Handler det om lønn som skal forsørge en hel familie? Hva menes med grunnleggende behov? Hvordan håndtere regionale forskjeller? Osv.
Imens fortsetter selskaper å sette krav til at det betales minstelønn og hever sine etiske faner overfor oss forbrukere. Men hvor mye er den egentlig verdt for arbeiderne?
Zarina Akther fra Bangladesh får 7 øre for hver t-skjorte hun syr. Vi betaler ca 180 kroner for t-skjorten. Hvis Akther fikk levelønn, hadde t-skjorten blitt 15 øre dyrere. Det er til å leve med for oss forbrukere.
«Framtiden i våre hender» sin undersøkelse av 25 kleskjeder i Norge er nedslående lesning. De fleste selskapene stiller kun krav til underleverandørene om at det betales minstelønn. I konfrontasjoner om at dette ikke er lønn å leve av, skylder selskapene på industrien og myndighetene i det enkelte land.
Minstelønn er blitt en sovepute for vestlige importører, sier Steinar J. Olsen i Stormberg til Aftenposten. Han stiller krav om levelønn til arbeidere hos underleverandører i Kina. Det utføres kontroller for å sikre at dette faktisk utbetales.
Hvorfor gjør ikke flere norske selskaper det? Viljen til å heve den etiske fanen synes større, enn viljen til å gjøre et stykke reelt arbeid for anstendig lønn. Det nytter ikke å vente på at myndigheter skal heve minstelønnssatser, og sikre grunnleggende rettigheter som organisasjonsfrihet og retten til kollektive forhandlinger. Jo da, på lang sikt er dette et veldig viktig arbeid. Men for dagens arbeidere kan selskapene også gjøre noe nå – og det er å stille krav om levelønn nå – og ikke senere.
Det er riktig av frivillige organisasjoner og fagbevegelse å gjøre levelønn til en kampsak. Selv under finanskrisen. Å underbetale arbeidere er uansett økonomiske tider ingen god måte å drive business på. Det går galt til slutt.
Fagbevegelsen i Norge må aktivt ta i bruk begrepet levelønn. LO må fronte debatten om levelønn i sentrale fora som Initiativ for etisk handel og den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. Kampen for anstendig arbeidsliv må også bli kampen for en lønn å leve av.
LO-Aktuelt nr. 5/2009