Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det er helt stille i den spartansk møblerte salen.

Generalsekretæren har nettopp fortalt at Norsk Folkehjelp faser ut sitt mineryddingsarbeid i kurdiske Nord-Irak.

80 mineryddere står i fare for å miste jobben.

Til avtalt tid føres vi inn i det store teppebelagte kontoret til Dr. Kamal Kerkuti. Bak et solid maghognyskrivebord henger et kurdisk flagg. Det er høyt opp til taket. Rommet oser av autoritet og nylaget te.

– Welcome to The Kurdistan Parliament, sier Kerkuti på et noe ustabilt engelsk.

Han er visepresident i det kurdiske parlamentet og kommer fra Kurdistans Demokratiske Parti (KDP).

Med seg har han Sardar Herky fra det samarbeidende partiet Kurdistans Patriotiske Union (PUK). De to partiene bestemmer alt i Kurdistan nå. KDP er sterkest i hovedstaden Erbil, PUK i Suleymaniyah.

Signingstur.

Sammen med sine kolleger er generalsekretær Petter Eide på en fire dagers reise i irakisk Kurdistan. Formålet er å lære landet å kjenne kulturelt og politisk, å møte lokale samarbeidspartnere og å fase ut et mineryddingsprosjekt.

– Vi er her for å lære sånn at Norsk Folkehjelp kan gjøre jobben i irakiske Kurdistan bedre. La oss starte med forholdet mellom Kurdistan og resten av Irak, sier Eide til visepresidenten i parlamentet.

Historisk sus.

Fra lufta ser Erbil, hovedstaden i regionen Kurdistan i Nord-Irak, ut som en by hvor gatene er organisert i sirkler rundt en liten bykjerne. Her var det byliv allerede i år 2300 før Kristus.

Navnet betyr fire guder på armeisk og har vært et viktig religiøst senter. Mangt et historisk slag, noe Aleksander den Store kan skrive under på, er utkjempet i Erbil som i dag ligger på en kunstig høyde med et ottomansk fort på toppen.

Byen er uten minibanker som fungerer for internasjonale gjester, men er ellers relativt moderne. Et stort nytt universitetsanlegg som de norske arkitektkontorene Narud Stokke Wiig og Snøhetta er engasjert i er under planlegging.

Men den store moskeen i byen, hvor en mengde privatbiler raser forbi på en firefelts motorvei, skal de norske arkitektene ikke ha æren for.

Moskeen med sine to potente minareter viser seg fram i ettermiddagssola som et evig symbol på at Allah er stor og Muhammed er hans profet.

Politisk posisjonering.

Tilbake i parlamentet forteller visepresidenten med det røde slipset og den kullsvarte barberkostbarten at de er bekymret for en sentralisering av Irak.

– Vi tror på et sterkt demokratisk Irak, sier han og legger ikke skjul på at de savner et fast lederskap.

– Hvordan forbereder dere valget i regionen som skal holdes om tre måneder? spør Eide.

Kerkuki snakker om lister som lages og partier som skapes. Det skjer en posisjonering i Kurdistan nå.

– Folket forstår at valget er viktig, og vi tror på stor valgdeltakelse, sier han.

Eide lurer på om de to kurdiske partiene trenger noen opponenter.

– Alle bør utfordres! De to partiene KDP og PUK har en lang historisk tradisjon for å kjempe for kurdernes rettigheter, og har stor tillit blant kurderne. Sunni- og shiamuslimske grupperinger som kjemper mot hverandre er også en utfordring. Og vi har fiender rundt oss, sier visepresidenten.

Kerkuki nevner Kurdistans lange grense mot Iran og den sterke militærmakten Tyrkia. Sistnevnte har de for øvrig en ganske god relasjon til for øyeblikket, og visepresidenten ser gjerne at Tyrlia blir EU-medlem.

– Vi ønsker å utvikle Kurdistan videre, men føler ikke at vi har venner i området. Vår eneste venn er demokratiet, sier han.

Folkehjelpa og USA er ønsket.

Eide penser samtalen inn på økonomi og vil vite hvorfor Kurdistan har så lite egen industri og helt mangler eksportartikler.

– Vi har olje. Bra klima. Metall. Vi har ingen økonomiske problemer. Nylig har vi startet oljeproduksjon uten å få en eneste irakisk dinar av den sentrale regjeringen. Våre oljefunn og oljefelter er våre rettigheter – vi har ikke hørt noe annet, forteller Kerkuki.

Før audiensen er over får visepresidenten også fortalt generalsekretæren med følge at de er veldig tilfredse med Norsk Folkehjelps tilstedeværelse i Kurdistan.

– Jo mer fred og stabilitet det er i resten av Irak, desto mer også i Kurdistan. Vi er ikke tjent med uroligheter i Irak, mener han.

– Tror du Irak for øyeblikket er i stand til å ta vare på sin egen sikkerhet? spør Eide.

– Vi tror sunnier og shiaer vil fortsette kampene mot hverandre om ikke USA fortsetter å bli i landet, sier Kerkuki.

Store utfordringer.

Det fins om lag 30 millioner kurdere i verden. I Irak bor om lag 4,5 millioner av dem.

Kurdistan er landet som ikke er. Britene så i 1919 sånn på saken:

”Kurderne i Irak savner helt de egenskaper av politisk samhold som er nødvendig for et selvstyre. Deres organisering og innstilling er stammebasert. De har ingen tradisjoner for selvstyre eller selvstyrende institusjoner. Deres livsstil er primitiv, og flertallet er analfabeter og lite utdannet, de er mistenksomme mot enhver autoritet, og de savner disiplin og ansvarsfølelse.”

Bygge infrastruktur.

Abdilselam Berwari er en mann med med øverste skjorteknappen åpen. Barten er heller ikke så avskrekkende og mulig å matche etter bare en tre-fire dager uten barbering.

Borte i et hjørne har Berwari gjemt en sekretær. Hun sier ingenting.

Han, derimot, kontorsjefen i KDPs politiske byrå, nærmere bestemt partiets politiske studie- og utdanningssenter, forklarer at det etter mange år med politisk undertrykkelse i Irak, mangler en del på folkets forståelse for hva et demokrati er.

Dette forsøker partiet å gjøre noe med, blant annet ved å utgi en egen medlemsavis som tematiserer folkets sivile rettigheter.

– Vi befinner oss verken på den politiske høyre- eller venstresiden, men er mer en bevegelse eller en paraplyorganisasjon som forsøker å være et parti for flere ideologiske retninger. Vi er realistiske og pragmatiske og tror på sosial rettferdighet. Vårt slagord er demokrati for Irak, autonomi for Kurdistan, sier Berwari.

– Norsk Folkehjelp er ingen organisasjon som kommer fra rike Nord-Europa og driver en slags imperialistisk virksomhet ved å presse våre tanker ned over hodene på dere. Snarere ønsker vi å lytte til det kurdiske folkets egne ønsker og behov, sier Eide og lurer på følgende:

– Kurdistan mottar 17 % av Iraks totale oljeinntekter. Hva brukes de til?

– Vi må bygge opp infrastrukturen i Kurdistan. Med dette mener vi utdanningssystemet, elektrisitet og vannprosjekter. Dessuten ønsker vi at bedrifter skal investere her. Får kurderne en egen stat, er dette mer en garanti for politisk stabilitet enn ustabilitet, svarer Berwari.

Reformatoren.

I Suleymaniyah, en tre timers biltur fra Erbil, bor Nawshiwan Mustafa. Han er en avhopper fra PUK og den hotteste politikeren i regionen akkurat nå, fordi han som leder av reformlista har bestemt seg for å utfordre de to store politiske partiene. Valget mener han vil foregå enten 30. juni eller 15. juli.

– KDP og PUK kontrollerer alt. Byråkratiet, massemediene og militæret støtter ett av disse to partiene. Vi ønsker å utfordre dem og vinne makta ved det kommende valget. Men det blir ikke lett, sier han og forteller at reformlista har utformet et manifest hvor slagordet er forandring.

Ikke bare vil reformlista bygge om det politiske systemet, men også skape en uavhengig juridisk makt, gjøre budsjettet åpnere og mer gjennomsiktig og skape sosial rettferdighet.

– Det er ingen ytre trusler mot Kurdistan mer, bare indre. Den største trusselen heter korrupsjon, sier han.

En ny vei.

Mild i formen, lett å like. Han gjør et godt inntrykk i Folkehjelpas delegasjon.

– Hvorfor danner dere ikke et nytt politisk parti? spør Martin Holter.

– Fordi både vår og folkets erfaring med politiske partier er dårlig. Erklærer vi oss som et parti, mister vi oppslutning. I Kurdistan har vi verken en klassisk arbeiderklasse eller en bondestand, men mange studenter. Vi søker en ny vei for politisk praksis og betrakter vår reformliste som en radikal venstrebevegelse, svarer Mustafa.

Og hva så med den økonomiske politikken? Jo, reformlistelederen ønsker å løse de økonomiske utfordringene til Kurdistan uten hjelp fra Bagdad. Han ønsker seg minimumsstandarder. Det er få rike i Kurdistan, men mange har det dårlig og lever under fattigdomsgrensa.

– Dette vil vi gjøre noe med. De store bedriftene våre eies av de toneangivende politiske familiene. Nepotismen er utbredt i Kurdistan. Vi trenger også et nytt banksystem, forteller Nawshiwan Mustafa.

Patriarkat.

Norsk Folkehjelp jobber internasjonalt gjennom partnerorganisasjoner.

En sentral partner i irakisk Kurdistan er Peoples Development Association (PDA). De driver blant annet i den lille landsbyen Rania et senter som forsøker å bekjempe vold mot kvinner.

Senteret åpnet i november 2008 og har bare kvinnelige ansatte med høy utdanning, blant annet en advokat, en sosialarbeider og en psykolog.

Når tallene på verdensbasis forteller at en av tre kvinner utsettes for vold i privatlivet, en av seks blir voldtatt og at situasjonen er verre enn dette i land som Irak – ja, så er det det lett å forstå behovet for dette senteret.

Eide vil vite hvordan senteret blir oppfattet i lokalsamfunnet.

De tre kurdiske jentene bekrefter at det er mye vold mot kvinner i området, særlig mot kvinner mellom 15 og 25 år. De forteller videre at det i beynnelsen var vanskelig å få folk til å stole på at dette senteret ville jentenes beste.

Stamme- og klankultur er på den kurdiske landsbygda utbredt. Konflikter løses helst gjennom klanene eller av klanens høvding og big chief.

Når det gjelder kvinners rettigheter, eller menneskerettigheter generelt, er mange for analfabeter å regne.

Gifte kvinner har en viss formell beskyttelse og rettigheter nedfelt i konstitusjonen. Blir kvinnene voldtatt eller utsatt for vold i ekteskapet, går de sjelden til domstolen med dette. Til domstolen går de bare om de ønsker skilsmisse.

Voldsomt.

Kvinnesenteret tar seg bare av voldsproblematikk som foregår i hjemmet. Og kan verken tilby kvinnene beskyttelse eller nødhjelp.

– Folk her har ingen tradisjon for å dele opplysninger, men vil holde dem innen familien. Derfor er det så vanskelig å få volden mot kvinner fram i lyset. Som ansatte på senteret opplever vi lite fornærmelser eller voldeligheter fra omgivelsene. Vi går da heller ikke inn i familietvister og snakker med for eksempel ektemannen. For vi ønsker ikke å skape nye problemer for kvinnene, men å opplyse dem om deres rettigheter og gjennom det løse konfliktene, forteller Zhikala, en av senterets ansatte.

– Er vold mot kvinner i Kurdistan en del av et generelt problem, nemlig at hele samfunnet er voldelig og at vold mer eller mindre er akseptert? spør Folkehjelpas generalsekretær.

– Ja, volden er en del av vår kultur. Også vold mot barn i skolen. Det begynner å bli godt kjent, mange snakker om dette – men å endre kultur er vanskelig, sier Rezan, en annen av de ansatte.

Politisk prioritering.

Om lag en times bilkjøring fra Suleymaniyah, byen hvor Norsk Folkehjelps kontor i Kurdistan ligger, finner vi mineryddingssenteret.

Folkehjelpa startet opp sitt mineryddingsprogram i Kurdistan i 1995. Nylig er det bestemt at dette arbeidet skal fases ut i løpet av året.

Eide har kommet den lange veien fra Norge for å fortelle 80 lokale mineryddere om begrunnelsen og bakgrunnen for denne beslutningen. Ingen lett jobb.

Da Norsk Folkehjelp gikk inn i Kurdistan, hadde kurderne i Irak lenge vært under ekstrem arabisk undertrykking fra Saddam Husseins regime.

– Situasjonen er nå endret, sier Eide.

Han rensker stemmen. Reiser seg fra den hvite plaststolen. Den øverste knappen i den hvite sommerskjorta er åpen. Eide skuer han utover forsamlingen, trekker pusten og sier:

– Vi er en annerledes humanitær organisasjon med et politisk mandat. At vi nå faser ut mineryddingen her i Kurdistan har ikke noe med det arbeidet dere gjør eller har gjort. Mer enn 6000 kvadratkilometer har dere ryddet på 13 år. Det er vi veldig stolte av. Vi veit det er flere miner i dette området det vil ta mange år å rydde unna. Men hovedgrunnen til vår bestemmelse hviler på en global vurdering. Vi har begrensede ressurser, og det er så mange miner rundt om i verden. Vi må prioritere.

Tøft, men nødvendig.

Eide veit det fins noe lokal kapasitet i Kurdistan som kanskje kan drive mineryddingsarbeidet videre. For dette er ikke det fattigste stedet i verden. Det fins land som har større behov for en organisasjon som Norsk Folkehjelp, for eksempel Laos som er det landet hvor det fins flest miner og klasebomber.

– Vi utfordrer nå de kurdiske myndighetene til å drive og overta dette arbeidet videre. Initiativet er deres. Vi ønsker å fortsette vår generelle støtte og arbeid i Kurdistan som innebærer demomokratibygging og en tilnærming til menneskerettigheter. Vi har planer om et eget Irak-program. Derfor blir vi med dere også i framtida, sier Eide.

Dana Najmadin Osman er 28 år og har vært minerydder her i seks år. Nå står han i fare for å miste jobben.

Han er fagforeningsleder for de ansatte og innrømmer at det blir vanskelig å klare seg uten denne jobben. Motet har han imidlertid ikke mistet.

– Jeg tror vi skal greie å fortsette dette arbeidet, om vi klarer å reise den nødvendige finansielle støtten vi trenger: For ekspertisen har vi jo, sier han som merket seg at Norsk Folkehjelp kanskje kan overføre noe av det tekniske utstyret til framtidig bruk.

Motmakt og menneskerettigheter.

Norsk Folkehjelp skal bygge på en motmaktstrategi i land hvor det er store forskjeller og mye urettferdighet.

– Det vi gjør internasjonalt er nøyaktig det samme som fagbevegelsen gjør her hjemme. Det fins ikke et eneste fattig land i verden, bare en mengde fattige mennesker. Fordi noen vil at det skal være sånn. Vi kan ikke jobbe likt overalt. Arbeidet vårt i Kurdistan handler om å samarbeide med organsiasjoner som jobber systematisk og representerer en motmakt til de som styrer. Menneskerettighetsarbeid er den viktigste innfallsvinkelen vår i Kurdistan. Over tid vil dette arbeidet gi resultater. Det er ekstreme forskjeller i levekårene i Kurdistan. Særlig er kvinnenes situasjon utsatt, sier generalsekretæren.

Skape rom.

Det er liten tvil om at Kurdistan sett med nordeuropeiske øyne har et politisk forbedringspotensiale. Grunnleggende rettigheter brytes. Noen vil da kanskje undre seg over at Folkehjelpas møter med partipolitikere og myndigheter i Kurdistan i stor grad bar preg av høflighet uten de konfronterende spørsmålene.

– Formålet med min tur til Kurdistan var å lære. Og bruke kunnskapen til bedre å forstå hvordan vi skal jobbe i regionen. Min jobb er ikke å konfrontere myndigheter, men å skape et rom for at våre ansatte og samarbeidspartnere kan føre de nødvendige samtalene med de politiske myndigheter. Det er lett å sitte i Norge og mene mye om andre lands politiske myndigheter. Når jeg opplever at grunnleggende rettigheter blir krenket, unnlater jeg ikke å påpeke dette, men har ingen rett til å fortelle hvordan menneskene i Kurdistan skal leve livene sine, fremhever Eide.

Forholdet til LO.

Eide har vært generalsekretær i Amnesty International Norge i sju år, politisk sekretær i Sosialistisk Venstreparti (SV) i fem år og medlem av partiets internasjonaloe utvalg. SV-er er han fortsatt. Til Folkehjelpa kom han for om lag halvannet år siden.

– Får vi under din ledelse se et mer tydelig politisk Norsk Folkehjelp?

– Min jobb er å tydeliggjøre det styret ber meg om. Styret har vedtatt noen strategier som gir rom for en stor grad av politisk tydelighet. Sammen med min forgjenger Finn Erik Thoresen, som nå er styreleder, står vi sammen om en fokusering på dette politiske mandatet.

Eide opplever at Folkehjelpa har stor tillit i fagbevegelsen, og han deltar ofte på LO-forbundenes landsmøter. Forbedringspotensial i forholdet ser han imidlertid.

– Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens største internasjonale muskel. Vi må bli flinkere til å få fram at vi jobber på samme måten som fagbevegelsen, at vi jobber med politisk endring. Og vi må vise fram våre gode resultater.

– Tror du dagens LO-medlemmer, hvor langt fra alle tilhører den politiske venstresiden, er moden for dette budskapet?

– Fagbevegelsen må ta en ideologisk kamp, også internt, sier Eide.

Skinn og bedrag.

Vi skrur tiden fire dager tilbake.

– Hva er førsteinntrykket?

Ingen av de tre i baksetet svarer. Delegasjonen er på vei ut av flyplassområdet.

– Jo, men her var det da fint, her trenger vi ikke å være, svarer Eide på sitt eget spørsmål etter en lengre pause. Han smiler av fleipen. Det samme gjør vi.

Generalsekretær Eide har vært i 70 land, men aldri i irakisk Kurdistan.

– Har noen av dere vært i Harare? spør han.

Og så begynner Eide å fortelle om at førsteinntrykket av Zimbabwes hovedstad, sett fra flyplassområdet, er et velstelt og rikt land. Men skinnet kan fort bedra, ved litt grundigere undersøkelser.