Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

PEER du lyver, det heter en av landets mest kjente litterære påstander. Men heller ikke dette passer på Per, med én e, for Per, Per Petterson, en av Norges for tida mest bejublede forfattere, ljuger ikke når han bestiger den vesle scena i Søndre Park, Lillehammer, og sier at han ikke liker sola. For Per farer ikke med dikt og forbannet løgn, Per er forfatter og skal lese fra den siste boka si, den han fikk Nordisk Råds Litteraturpris for, boka med det blå omslaget, boka han har oppkalt etter maositatet ”Jeg forbanner tidens elv”.

Søndre Park er full av skuelystne, lydhøre mennesker, som kanskje har gått inn i parken fra det hjørnet hvor setningen ”Eit ord – ein stein i en kald elv”, er risset inn i asfalten, poesi fra Olav H. Hauges diktsamling ”Dropar i austvind”. Men dette veit ikke Per, han har funnet de riktige brillene, tatt av seg den blå olajakka, lagt skyggelua ned i veska igjen og myser utover forsamlingen, gråere i skjegget enn for bare noe få år siden.

Men det spiller ingen rolle hvordan Per ser ut, han skal lese fra boka si og begynner nesten helt fra begynnelsen, han leser og leser, om Arvid Jansen, om de to døtrene og om henne han har bodd sammen med i 15 år og som han nå skal skille seg fra, har de bestemt, eller som hun har bestemt, når Arvid tenker nøyere etter.

Det er rart å høre Per lese og lese, rytmisk og velartikulert, om bakkene opp til den drabantbyen Arvid bor i, for jeg kjenner igjen modellen, det landskapet han har hentet fortellingen fra, jeg veit at han ikke ljuger, som både Per og jeg sier, for jeg er født og oppvokst her, det blir så levende og samtidig sårt når Per leser og leser, for jeg veit, det samme som Per veit, at i tanken er vi begge to i Jernbanegata, på Løvenstad og i Blystadlia.

Per ser ikke opp en eneste gang, det er umulig for fotografen å fange øynene hans, ord følger ord, setninger bindes sammen av små pustepauser, flere kommaer, og et punktum der det passer seg sånn. Per leser og leser.

”Herregud, Arvid, sa hun, kan du ikke holde opp med det der. Det er så barnslig. Men jeg ville ikke åpne øynene. Det var uansett så lett å se. Hun likte meg ikke lenger. Hun ville ikke ha meg.” Leser Per.

- Og det var egentlig det, sier Per Petterson, uten å ha forbannet tidens elv en eneste gang myser han igjen mot sola, smiler forlegent, men har ikke tenkt å si noe mer.