Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

På utallige t-skjorter verden over ser vi ansiktet hans. Like salgbar i Gamle Havana, på Youngstorget i Oslo og i vietnamesiske Hanoi.

Det samme er den rødsvarte plakaten på studenthybler i Sydney, Cape Town og Tromsø, det verdenskjente bilde av den kubanske fotografen Alberto Korda.

På motorsykkel nordover.

Hvem var Che Guevara? Han ble født i Argentina 14. juni i 1928. Som lite barn fikk han astma og var i perioder sterkt plaget av denne sjukdommen i mesteparten av sitt korte liv.

Che Guevara var allerede som ung mann en rastløs sjel. Midt i legestudiet, 23 år gammel og før de fleste eksamener var tatt, dro han sammen med studiekameraten Alberto Granado og motorsykkelen La Poderosa II (den mektige) på en lang reise i Sør-Amerika.

Som en slags Don Quixote, der motorsykkelen var som ridderens hest Rosinante og Granado ble hans Sancho Panza, oppdaget han at den sør-amerikanske fattigdommen og undertrykkelsen ikke er naturskapt, men skapt av mennesker.

Che var nemlig av en annen støpning enn Don Quixote, han sloss ikke mot vindmøller.

Imperialismen og kapitalismen var høyst reell i Sør-Amerika. Og er det dessverre fortsatt. Mest reiste han nordover for å lære sitt elskede kontinent å kjenne.

Revolusjonens røst.

Legestudenten, med småborgerlig bakgrunn, skjønte at mye av verdens urettferdighet verken skyldes sola eller månens posisjoner på himmelen, Guds vilje eller rene tilfeldigheter.

Det fins mennesker som tjener på at mange søramerikanere er fattige og noen få er rike, det fins mennesker som vil at det skal være sånn. Og Che Guevara lærte en ting til:

Denne menneskeskapte urettferdighet må det gå an å gjøre noe med.

Hvordan da? tenkte Che Guevara. Jo, gjennom politisk revolusjon.

Ernesto Che Guevara ble revolusjonens røst for tusenvis av undertrykte. I Buenos Aires og på Karlsøy i Troms.

Til Havana i triumf.

Noen år seinere traff Che brødrene Fidel og Raul Castro i Mexico. Argentineren var akkurat det de to cubanerne trengte. En revolusjonær lege som kunne bli med dem, båten Granma og 81 andre kamerater til sørøstkysten av Cuba for å kjeppjage den USA-støttede diktatoren Fulgencio Batista ut av den karibiske øya.

Che var ikke vanskelig å be. I den to timer lange spillefilmen ”Che – Argentineren” som i et par måneder nå har gått på norske kinoer, får vi se hvordan de grønnkledde, skjeggete og sigarrøykende revolusjonære kjempet seg fram i Sierra Maestra, den største fjellkjeden på øya.

Ved nyttårstider 1959 endte de opp i hovedstaden Havana. I triumf. Che Guevaras første mål var nådd.

Nesten verdenskrig.

Så langt, så bra. Den revolusjonære kampen var også på Cuba en suksesshistorie. Men det er veien videre som er vanskelig. Oppbyggingen av sosialistiske samfunn. Den har ikke vært noen søndagsskole i land som Sovjetunionen, Kina og Vietnam. Og ble det heller ikke på Cuba.

For USA likte utviklingen dårlig. Et sosialistisk naboland hadde gringoene aldri hatt, og slett ikke forventet.

Da Castro, som raskt ble sjefen på Cuba med Che Guevara som en slags ideologisk hærfører, innledet et vennskap med Sovjetunionen, var en tredje verdenskrig svært nær. Den såkalte cubakrisa var ikke akkurat valium for fredselskende mennesker.

Partiløs kommunist.

Krigen ble unngått, men Che Guevara forsto etter hvert at å bygge et samfunn ikke var hans sterke side. Han var ingen pragmatiker – men snarere en idealist, kriger og romantiker. Dessuten fikk han raskt et rykte som en ganske stivbeint kommunist av maoistisk type.

Stivbeint var han nok, men noen løpegutt for verken kinesiske eller sovjetiske kommunister var han definitivt ikke. Che Guevara likte Lenin, men kommmunistpartier kunne han styre seg for. Det var saken Che satte først. Langt foran et politisk parti – også et kommunistisk parti. Kanskje var han i dypet av sin sjel kommunist, men i så fall en partiløs kommunist.

Afrika.

Lite av dette passet El commandante Fidel Castro.

Geriljakrigeren Che var etter seks år i den cubanske regjering og med et cubansk statsborgerskap begynt å bli rastløs.

Hans innerste mål og drøm var politisk revolusjon i hjemlandet Argentina – ja, i hele latinamerika og aller helst i hele verden. Men først ville han til Afrika, nærmere bestemt til Kongo for å drive opplæring av geriljakrigere der.

Fidel Castro ga klarsignal, og Che dro.

Ikke mange månedene seinere kom han tilbake til Havana. Denne gangen ikke i triumf, men med en gedigen fiasko i den grønne, militære skulderveska.

Fedrelandet eller døden.

En revolusjonær av Che Guevaras type ser seg ikke tilbake, for ham er gårsdagen alltid snøen som falt i fjor. Slagordet ”Patria o muerte” – Fedrelandet eller døden! var noe Che mente helt bokstavelig.

Han ristet skuffelsen i Afrika av seg og dro for å bli geriljaleder i Bolivia. Mot viljen til landets kommunistparti, ville han lage revolusjon i Argentinas naboland i nord.

Che Guevara var nå ikke lenger en ukjent lege fra Argentina, han var fryktet og hatet av alle motstandere av venstreradikale revolusjoner.

En av de mest innbitte motstandere av nettopp dette var United State of America og etterretningsorganisasjonen CIA. I samarbeid med bolivianske myndigheter slo de opprørerne ned.

9. oktober 1967 ble Ernesto Che Guevara skutt som en hund. Han ble 39 år gammel. Mangt et radikalt, revolusjonært og rødt hjerte blødde, og det ble lyst fred over hans minne. Men glemt ble han aldri.

Godfotteori.

Men hvem var han egentlig?

Jon Lee Anderson, en av Che Guevaras biografer sammenligner ham i boka ”Che Guevara. Biografien om mennesket og myten” med Fidel Castro.

Anderson skriver:

”Tross mange ulikheter hadde de også felles trekk. De var begge ekstremt bortskjemte gutter fra store familier, likegyldige til sin fremtreden, hadde glupende seksuell appetitt, men de var menn hvor vennskap kom etter personlige mål. De hadde begge den latinske machismo og trodde på kvinners medfødte svakhet, hadde forakt for homoseksuelle og beundret tapre menn som handlet. De hadde begge en jernvilje, og mente at de sto i en høyere saks tjeneste. Og endelig ønsket de begge å gjennomføre revolusjoner. Da de møttes hadde de begge deltatt i deres tids historiske begivenheter og gått på nederlag. Og de hadde utpekt seg en felles fiende: USA.”

Che Guevara og Castro utfylte hverandre gjennom sin ulikhet og med hver sin spisskompetanse.

At de fungerte som et superteam, var kanskje godfotteori lenge før Nils Arne Eggen gjorde denne teorien kjent. Sammen var de revolusjonær dynamitt.

Arbeidsmiljøloven.

Mye tyder på at Che Guevara var en fanatiker som ikke tenkte på stort annet enn revolusjonen.

Anderson skriver for eksempel:

”Når han var hjemme lukket Che seg inne i et studieværelse fullt av bøker hvor han leste og skrev. Rommets eneste utsmykking var en bronsestatue av Lenin og Simon Bolivar (Bolivias grunnlegger), samt et stort innrammet fotografi av Camilo Cienfuegos (cubansk revolusjonær). Når folk spurte hvorfor han aldri tok ferie, ga han alltid en forklaring som hadde med arbeidet å gjøre. Han hadde ikke mye tid til Aleida (hans andre kone) og barna. Arbeidet kalte, og kone og barn ble nesten aldri med på reisene. På Cuba inspiserte han fabrikker, militærenheter, kooperativer og skoler. Han holdt taler, mottok utenlandske personligheter og deltok i diplomatiske arrangementer. Når det var mulig tok han Aleida med på disse arrangementene. Men han arbeidet fra mandag til lørdag, og også ofte om kvelden. Søndag formiddag arbeidet han frivillig. Det var kun søndag ettermiddag han satte av til familien.”

For når revolusjonen er første og eneste punkt på dagsorden, da gjelder sjølsagt ikke arbeidsmiljøloven.

Che Guevara fulgte ingen andre enn sine egne lover. Og revolusjonens.

Målet helliger middelet.

Che Guevara har siden sin martyrlignende død for over 40 år siden, en død nærmest på linje med korsfestelsen av Jesus, vært et ikon for de fleste radikale, revolusjonære frigjøringsbevegelser.

Han er det store idealet. Og kanskje fortjener han dette ettermælet.

Det er likevel grunn til å minne om at det meste tyder på at Che Guevara ikke bare var en hard nøtt å knekke for hans motstandere, men heller ikke var særlig lett å stå på god fot med.

Å være en revolusjonær, sånn han forsto dette, var overordnet alt.

Avvik fra den livsførsel Che Guevara mente en revolusjonær hadde plikt til å føre, blant annet en svært spartansk livsførsel hva materielle goder angår, kunne få nærmest fatale konsekvenser.

Den stalinistiske eller eventuelt maoistiske regelen om at ”målet helliger middelet” ligger ikke langt fra Che Guevaras idégrunnlag eller politiske praksis.

Mytisk.

Anderson skriver i sin biografi:

”Ches urokkelige tro på sin sak ble styrket av hans usedvanlige kombinasjon av romantisk lidenskap og kjølige analytiske evne. Denne paradoksale blanding er antagelig forklaringen på den nesten mytiske betydning han oppnådde, men det kan også synes å ha vært kilden til hans iboende svakheter – overmot og naivitet.”

Skal politiske venstreradikale velge seg en lege uten grenser i dagens politiske virkelighet, er kanskje Tromsøs Mads Gilbert et bedre forbilde enn Argentinas og Cubas Ernesto Che Guevara.