Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Torkil Damhaug, legen fra Lørenskog som ble forfatter på heltid, har gitt ut sin femte roman ”Døden ved vann”. Debuterte gjorde han i 1996 med den kritikerroste ”Flykt, måne”.

Hans nye roman er en vaskeekte krim med sterke psykologiske innslag. Og den er som gode kriminalromaner skrudd finurlig sammen. Det er kanskje få sjangere hvor komposisjonen er så avgjørende som i et krimplot.

Første kapittel i denne romanen handler om den lille gutten Jo og en mann han treffer på Kreta, en mann med kallenavnet Jakka. Kapitlet er nesten en novelle i seg sjøl og toner ut med en åpen utgang. Men vi mer enn aner at her ligger romanens tema skjult. Jo er en gutt med et stort behov for omsorg, en omsorg verken mor eller far er i nærheten av å gi ham. De tenker mest på sol, sommer og en sløvende rus. De er på Kreta mer opptatt av baren enn barn.

Vi får et takt- og innholdsskifte og følger Siss som lever et utsvevende liv som fotomodell i Amsterdam. Helt til hun får en melding om at hennes søster og psykolog Mailin er forsvunnet hjemme i Norge. Liss reiser hjem og den forrykende storyen rulles ut.

Vi kommer lenger og lenger bort fra den glimrende og hjerteskjærende åpningen. Helt til ett og annet navn dukker opp, og før vi har glemt åpningskapitlet skjønner at her ligger en nøkkel – ja, kanskje hele nøkkelknippet. Så ruller den allvitende tredjepersonsfortelleren opp en handling så sår og menneskelig som bare gode fortellere kan gjøre.

Handlingen og intrigen skal ikke røpes, det er fortsatt uløste gåter som driver denne sjangeren framover. Men Damhaug kan mer enn å snekre gode krimplot, han er språklig dyktig også. Dessuten skinner det tydelig gjennom at han kan sin medisin, han kjenner Hippokrates, legekunstens far. Beskrivelsene av legen Jennifers obduksjoner av diverse lik som etter hvert dukker opp i denne romanen, kunne bare vært gjort av en kjentmann, en mann som veit hvordan menneskekroppen er skrudd sammen.

Det gjør heller ikke noe for troverdigheten at forfatteren bruker fysiske kulisser fra hjemtraktene. Østmarka er kjent landskap for Damhaug.

Det er mulig legevitenskapen har mistet en dyktig fagmann i Torkil Damhaug. Personlig er jeg glad han nå vier livet sitt til skjønnlitteratur. Det er trekk ved hans forfatterskap som gjør at han må regnes med i kriminallitteraturens elitedivisjon. Og at han er like eksakt i det litterære som en kirurg må være med skalpellen. ”Døden ved vann” er en av de beste norske kriminalromanene jeg har lest på svært lenge.

Døden ved vann Cappelen Damm 2008