Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Nå har den norsk-pakistanske journalisten skrevet bok om noen av Norges første arbeidsinnvandrere. «Tilbakeblikk. Da pakistanerne kom til Norge» gis i disse dager ut på Pax Forlag.

Bokprosjektet har ikke minst vært en personlig reise for Kahn selv, som etter år med grubling endelig tør å fastslå at hun er både norsk og pakistansk. Og det med god samvittighet.

– Det stemmer ikke at de bare kom for å utnytte systemet. De var med på å bygge Norge. Jeg er stolt over innsatsen de gjorde. De var så sterke og standhaftige, sier Kahn engasjert.

Det var i 2006 at Khan fikk ideen til boka i forbindelse med at hun skulle skrive en reportasje for LO-Aktuelt om arbeidsinnvandring. I LOs arkiver fant hun bilder og avisklipp fra våren og sommeren 1971, da pakistanere i hundretall strømmet til Norge. De kom fra København med toget eller danskebåten på jakt etter arbeid, men i Oslo ble de gående gatelangs, uten jobb og uten noe sted å bo. Mange måtte overnatte i Slottsparken eller på campingen på Ekeberg.

– Myndighetene var veldig tilbakeholdne. At de sultet, var ikke deres problem. De var turister og måtte klare seg selv. Det var Røde Kors og Kirkens Bymisjon som måtte hjelpe til, forteller Kahn.

Mange fikk seg jobb ved å gå fra arbeidsplass til arbeidsplass og tilby sin innsats. Hvis de fikk napp, dro de til Hamburg for å søke om arbeidstillatelse via det norske konsulatet der. Slik var reglene.

Egentlig hadde de trodd de skulle få jobb i Danmark, men en innstramming i innvandringspolitikken førte til at «turistene» måtte lenger nordover. Hennes egen far fikk seg jobb som kjøkkenhjelp, deretter var han innom en veskefabrikk og en Leca-fabrikk, der de laget sementblokker. Der ødela han armen i en maskin, men å søke om erstatning falt ham ikke inn.

– Pakistanerne gikk på jobb selv om de var syke. De visste ikke bedre, og var redde for å miste jobben, sier Kahn.

I dag kan Kahn sammenligne de første norsk-pakistanerne med flyktninger fra Afghanistan, Irak og Somalia.

– De kommer i kontainere og båter for å få et bedre liv. Og vi kaller dem ulovlige. Ville ikke vi gjort det samme? Vi er blitt så kalde og distanserte. Pakistanerne som kom til Norge på 1970-tallet, roser Norge. De synes de ble godt tatt imot, sier Kahn, som minnes hvordan hennes mor ble stanset på gaten av nordmenn som ville ta bilde av henne på 17. mai fordi de syntes hun var så vakker i sari.

– Det var fordommer også da, men mine foreldre klarte ikke å oppfatte dem. De var bare opptatt av å jobbe og jobbe.

Mens foreldregenerasjonen vasket toaletter og gjorde andre lavstatusjobber, har barna deres blitt både leger og ingeniører.

– Det har gått så fort, påpeker Kahn, som er en av fem søstre, alle med høyere utdanning. Hun er selv svært takknemlig for at hun fikk vokse opp i Norge, og at hun kan leve i et fritt og demokratisk land. Men for den første foreldregenerasjonen har også utvandringen hatt sin pris.

– Prisen de har betalt, er at barna deres er blitt norske med andre tanker og tradisjoner enn dem selv. Det er sårt for noen, sier Mahmona Khan.

LO-Aktuelt nr. 12/2009

Ann Fredriksen / LO-Aktuelt

Nå har den norsk-pakistanske journalisten skrevet bok om noen av Norges første arbeidsinnvandrere. «Tilbakeblikk. Da pakistanerne kom til Norge» gis i disse dager ut på Pax Forlag.

Bokprosjektet har ikke minst vært en personlig reise for Kahn selv, som etter år med grubling endelig tør å fastslå at hun er både norsk og pakistansk. Og det med god samvittighet.

– Det stemmer ikke at de bare kom for å utnytte systemet. De var med på å bygge Norge. Jeg er stolt over innsatsen de gjorde. De var så sterke og standhaftige, sier Kahn engasjert.

Det var i 2006 at Khan fikk ideen til boka i forbindelse med at hun skulle skrive en reportasje for LO-Aktuelt om arbeidsinnvandring. I LOs arkiver fant hun bilder og avisklipp fra våren og sommeren 1971, da pakistanere i hundretall strømmet til Norge. De kom fra København med toget eller danskebåten på jakt etter arbeid, men i Oslo ble de gående gatelangs, uten jobb og uten noe sted å bo. Mange måtte overnatte i Slottsparken eller på campingen på Ekeberg.

– Myndighetene var veldig tilbakeholdne. At de sultet, var ikke deres problem. De var turister og måtte klare seg selv. Det var Røde Kors og Kirkens Bymisjon som måtte hjelpe til, forteller Kahn.

Mange fikk seg jobb ved å gå fra arbeidsplass til arbeidsplass og tilby sin innsats. Hvis de fikk napp, dro de til Hamburg for å søke om arbeidstillatelse via det norske konsulatet der. Slik var reglene.

Egentlig hadde de trodd de skulle få jobb i Danmark, men en innstramming i innvandringspolitikken førte til at «turistene» måtte lenger nordover. Hennes egen far fikk seg jobb som kjøkkenhjelp, deretter var han innom en veskefabrikk og en Leca-fabrikk, der de laget sementblokker. Der ødela han armen i en maskin, men å søke om erstatning falt ham ikke inn.

– Pakistanerne gikk på jobb selv om de var syke. De visste ikke bedre, og var redde for å miste jobben, sier Kahn.

I dag kan Kahn sammenligne de første norsk-pakistanerne med flyktninger fra Afghanistan, Irak og Somalia.

– De kommer i kontainere og båter for å få et bedre liv. Og vi kaller dem ulovlige. Ville ikke vi gjort det samme? Vi er blitt så kalde og distanserte. Pakistanerne som kom til Norge på 1970-tallet, roser Norge. De synes de ble godt tatt imot, sier Kahn, som minnes hvordan hennes mor ble stanset på gaten av nordmenn som ville ta bilde av henne på 17. mai fordi de syntes hun var så vakker i sari.

– Det var fordommer også da, men mine foreldre klarte ikke å oppfatte dem. De var bare opptatt av å jobbe og jobbe.

Mens foreldregenerasjonen vasket toaletter og gjorde andre lavstatusjobber, har barna deres blitt både leger og ingeniører.

– Det har gått så fort, påpeker Kahn, som er en av fem søstre, alle med høyere utdanning. Hun er selv svært takknemlig for at hun fikk vokse opp i Norge, og at hun kan leve i et fritt og demokratisk land. Men for den første foreldregenerasjonen har også utvandringen hatt sin pris.

– Prisen de har betalt, er at barna deres er blitt norske med andre tanker og tradisjoner enn dem selv. Det er sårt for noen, sier Mahmona Khan.

LO-Aktuelt nr. 12/2009