Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Roy Jacobsen ligner som forfatter svært lite på Dag Solstad. Han er, i motsetning til Solstad, dessuten i stand til å sette gode titler på bøkene og romanene sine. Men det er likevel et faktum at årets Jacobsenroman er hans tolvte roman og bok nr. 19. Den heter ”Vidunderbarn” og er en frittstående oppfølger av hans suksessroman ”Seierherrene” fra 1991, boka som statsminister Jens Stoltenberg ofte trekker fram som en av de beste bøkene han har lest. Akkurat dette er neppe så rart da ”Seierherrene” kan leses som en roman om det norske sosialdemokratiets vekst og seier i etterkrigstidas Norge. Denne mursteinsromanen på over 600 sider er vel ved siden av Einar Gerhardsens ”Tillitsmannen” den boka et hvert arbeiderpartimedlem med respekt for seg sjøl må ha i bokhylla si for å bli tatt alvorlig på Youngstorget.

”Vidunderbarn” er noe litt annet, den er en nokså klassisk barndoms- og oppvekstroman. Handlingen er hentet fra Årvoll i Oslo, en drabantby ved inngangen til groruddalen beliggende like nord for Bjerkebanen. Det var i dette miljøet siste delen av ”Seierherrene” også hentet sin handling fra. Den gangen ble det hele fortalt gjenom Rogerns blikk, i ”Vidunderbarn” er det Finn, en kamerat av Rogern, som forteller historien. Både som barn og som voksen.

Finn bor som Rogern i Traverveien sammen med sin mor, på groruddalsk sjølsagt bare kalt muttern. Tida er 1960-tall. Jacobsen er nærmest suveren til å skildre denne tidas mange rekvisitter. Jeg er to år yngre enn Jacobsen, og vokst opp et par mil lenger øst, men blir nesten helt slått ut av den gjenkjennelsen jeg opplever mens jeg leser boka. Det er nesten som å bli barn igjen, det er nesten som om muttern og fattern sto opp fra de døde og tok samling rundt respatexbordet på kjøkkenet og Tandbergradioen i stua.

Finn og muttern har det ikke så greit. Muttern er som enslig mor ikke stinn av gryn og må ta inn en leieboer i blokkleiligheten for å få økonomien og Finns skolegang til å gå opp. Enhver drabantbyarbeiderklassefamilie burde kunne kjenne seg igjen i dette.

Den sterkeste historien i denne romanen er imidlertid historien om Linda, Finns halvsøster. Halvsøsteren er litt annerledes enn andre barn på jord, for å si det med Inger Hagerup. Og det er ikke bare hjerteskjærende for Finn å oppleve at Linda blir plaget for denne annerledesheten, det er svært sterkt å lese om det også.

For det er her Jacobsen virkelig får vist sin styrke som forfatter. Han er en antyder. Moralisme og pekefingerpedagogikk står langt fra Jacobsens skrivestil. Likevel er han i stand til å skape karakterer med ryggrad og sterke humane trekk. Show it, don’t tell it, kaller vi det i journalistikken.

Slutten av nest siste kapittel i boka går sånn: ”Jeg begynte på ungdomskolen det året The Doors sang When the Music’s Over. Og på gymnaset til tonene av Led Zeppelin. Der møtte jeg igjen Boris. Vi gikk i samme klasse på reallinja og var stadig helt like. Men vi hadde ikke verv i panna lenger. Vi hadde skulderlangt hår, vi gikk i slitte militærjakker, snakket i koder og forberedte oss på revolusjonen. Vi gjorde som alle andre her i landet, vi fikk det bedre.”

Ja, nettopp – ” vi fikk det bedre”. Det er mantraet fra ”Seierherrene”, det er sosialdemokratiets store triumf over konservatisme og kommunisme. Men fikk vi det virkelig bedre? Ja, vi gjorde kanskje det, men er det sosialdemokratene eller sosialdemokratiets fortjeneste?

Nei, om vi skal lytte til Roy Jacobsen er det nok ikke så enkelt heller. Han er – og kanskje spesielt etter utgivelsen av ”Seierherrene” – av mange utpekt som Arbeiderpartiets hoffpoet. Legger vi hans nye roman ”Vidunderbarn” til grunn, er denne karakteristikken lite treffende. Dessuten vil den være svært reduksjonistisk. For ”Vidunderbarn” er heldigvis både mye mer og et langt større åndelig produkt enn Det Norske Arbeiderpartiet. Det føler jeg meg ganske sikker på at også Dag Solstad vil være enig med meg i.

Vidunderbarn Cappelen Damm 2009