Trange skjørt og høye luer egner seg dårlig i slåsskamp mot fulle mannfolk.

– Men det var det vi ble utstyrt med for 50 år siden. Ingen hadde tenkt på hensiktsmessighet. Ingen spurte oss om påkledning eller tilpasset utstyr. Alt var lagt på forhånd. Av menn, sier Grete Kristmoen til NTB.

Hun var en av sju kvinner som ble uteksaminert som de aller første ved Politiskolen i Oslo, 30. september 1959. Det er nå 15 år siden hun gikk av med pensjon, 57 år gammel. Da hadde hun gått gradene gjennom vekslende tjeneste, de siste ti år som politiførstebetjent ved utlendingsavdelingen i Oslo.

To sluttet etter få år, trolig fordi tjenesten nok var en annen enn de trodde da de søkte seg inn. Selv var hun en av tre fra førstekullet som gjennomførte løpet til veis ende i yrkeskarrieren.

Kvinnekamp ikke tema

Kristmoen er ikke så sikker på om hun og hennes medsøstre søkte seg til det mannsdominerte yrket for å bryte barrierer. Det var ikke snakk om noen kvinnekamp.

– Kvinnefrigjøring var ikke tema for å søke. Iallfall ikke for meg. Tror vel egentlig det var litt for spenningens skyld. Men det var et interessant yrke der vi fikk mye kontakt med mennesker.

– Det var nok også litt forlokkende at vi var pionerer, de første kvinner utdannet i yrket. Men først litt senere ble dette med kvinnekamp diskutert oss imellom, erindrer Kristmoen.

– Men følte dere støtte fra ledelsen den gang?

– Når sant skal sies, vi hadde veldig lite kontakt med politimester og hans nærmeste medarbeidere. Tror egentlig ikke de engasjerte seg så sterkt i vår situasjon...

Flest hyggelige

Hun forteller at slett ikke alle mannlige kolleger så med blide øyne på at de måtte gå fotpatrulje med en kvinne. Mange mente at kvinner ikke dugde i jobben.

– Men de aller fleste var jo hyggelige. Bare et fåtall var ekstremt lite hyggelige. Det var gjerne de eldste som var lite imøtekommende, for å si det sånn, sier Kristmoen diplomatisk.

Uviljen ga seg også utslag som kan sammenlignes med det «ferskinger» i militæret måtte finne seg i: alle drittjobbene. Sånn var det bare.

– Vi hadde også en voldsom kamp for å få lov til å gå i bukser. Iført trange skjørt var det ikke bare-bare å slåss med fulle mannfolk. Så hadde vi jo også disse forferdelige luene. De var så høye at de lett lot seg slå av hodet. Man oppnår ikke respekt på gata av sånt.

Hva syns hun om dagens kvinnelige politiuniformer?

– Tøffe og fine. Og det må de være for at jentene skal bli møtt med respekt, sier veteranen.

Mathilde først

Men den aller første kvinnelige politibetjent patruljerte ikke gatene i Oslo, men i Kristiansand allerede et halvt århundre før Grete Kristmoen ble uteksaminert.

Mathilde Henriksen ble politibetjent i sørlandsbyen i 1910, utnevnt mot politimesterens vilje. Ikke lenge etter ble hun utsatt for en svertekampanje uten like av mannlige kolleger. Hun sto lagelig til for hogg: Mathilde hadde barn uten å være gift, kunne NRK-reporter Sjur Sætre fortelle i programmet Norgesglasset da det i 2005 var 100 år siden polititjenestemennene i Norge organiserte seg.

Dagens politikorps lever i et helt annet univers enn Mathilde og Grete Kristmoen selv opplevde i starten. Det får Kristmoen jevnlig bekreftet av sønn og datter. Begge er politifolk. Også hennes ektefelle var i politiet.

– Så det ligger i familieblodet, sier pioneren fra Bærum. (ANB-NTB)

Trange skjørt og høye luer egner seg dårlig i slåsskamp mot fulle mannfolk.

– Men det var det vi ble utstyrt med for 50 år siden. Ingen hadde tenkt på hensiktsmessighet. Ingen spurte oss om påkledning eller tilpasset utstyr. Alt var lagt på forhånd. Av menn, sier Grete Kristmoen til NTB.

Hun var en av sju kvinner som ble uteksaminert som de aller første ved Politiskolen i Oslo, 30. september 1959. Det er nå 15 år siden hun gikk av med pensjon, 57 år gammel. Da hadde hun gått gradene gjennom vekslende tjeneste, de siste ti år som politiførstebetjent ved utlendingsavdelingen i Oslo.

To sluttet etter få år, trolig fordi tjenesten nok var en annen enn de trodde da de søkte seg inn. Selv var hun en av tre fra førstekullet som gjennomførte løpet til veis ende i yrkeskarrieren.

Kvinnekamp ikke tema

Kristmoen er ikke så sikker på om hun og hennes medsøstre søkte seg til det mannsdominerte yrket for å bryte barrierer. Det var ikke snakk om noen kvinnekamp.

– Kvinnefrigjøring var ikke tema for å søke. Iallfall ikke for meg. Tror vel egentlig det var litt for spenningens skyld. Men det var et interessant yrke der vi fikk mye kontakt med mennesker.

– Det var nok også litt forlokkende at vi var pionerer, de første kvinner utdannet i yrket. Men først litt senere ble dette med kvinnekamp diskutert oss imellom, erindrer Kristmoen.

– Men følte dere støtte fra ledelsen den gang?

– Når sant skal sies, vi hadde veldig lite kontakt med politimester og hans nærmeste medarbeidere. Tror egentlig ikke de engasjerte seg så sterkt i vår situasjon...

Flest hyggelige

Hun forteller at slett ikke alle mannlige kolleger så med blide øyne på at de måtte gå fotpatrulje med en kvinne. Mange mente at kvinner ikke dugde i jobben.

– Men de aller fleste var jo hyggelige. Bare et fåtall var ekstremt lite hyggelige. Det var gjerne de eldste som var lite imøtekommende, for å si det sånn, sier Kristmoen diplomatisk.

Uviljen ga seg også utslag som kan sammenlignes med det «ferskinger» i militæret måtte finne seg i: alle drittjobbene. Sånn var det bare.

– Vi hadde også en voldsom kamp for å få lov til å gå i bukser. Iført trange skjørt var det ikke bare-bare å slåss med fulle mannfolk. Så hadde vi jo også disse forferdelige luene. De var så høye at de lett lot seg slå av hodet. Man oppnår ikke respekt på gata av sånt.

Hva syns hun om dagens kvinnelige politiuniformer?

– Tøffe og fine. Og det må de være for at jentene skal bli møtt med respekt, sier veteranen.

Mathilde først

Men den aller første kvinnelige politibetjent patruljerte ikke gatene i Oslo, men i Kristiansand allerede et halvt århundre før Grete Kristmoen ble uteksaminert.

Mathilde Henriksen ble politibetjent i sørlandsbyen i 1910, utnevnt mot politimesterens vilje. Ikke lenge etter ble hun utsatt for en svertekampanje uten like av mannlige kolleger. Hun sto lagelig til for hogg: Mathilde hadde barn uten å være gift, kunne NRK-reporter Sjur Sætre fortelle i programmet Norgesglasset da det i 2005 var 100 år siden polititjenestemennene i Norge organiserte seg.

Dagens politikorps lever i et helt annet univers enn Mathilde og Grete Kristmoen selv opplevde i starten. Det får Kristmoen jevnlig bekreftet av sønn og datter. Begge er politifolk. Også hennes ektefelle var i politiet.

– Så det ligger i familieblodet, sier pioneren fra Bærum. (ANB-NTB)