Bjørneboe ned fra pidestallen
jan.erik@lomedia.no
De fleste lesende mennesker i Norge og i flere andre land har et forhold til forfatteren og samfunnsrefseren Jens Bjørneboe. Mannen var en sjelden blomst, og av mange dypt savnet – om vi skal tro på alt vi hører og leser. Likegyldig er et ord som passer dårlig på Bjørneboe.
Men var han en så god forfatter som tusenvis av lesere har hevdet i årevis? Se, derom strides de lærde – og de mindre lærde. Jeg er ikke helt sikker på svaret sjøl.
Det er skrevet biografier om Bjørneboe også tidligere, blant annet en av dagbladjournalisten Fredrik Wandrup. Nå er det litteraturprofessor Tore Rem som i et ambisiøst prosjekt har gått Bjørneboe nærmere etter i sømmene. Første bind, en murstein på over 600 sider foreligger med tittelen ”Sin egen herre”. Og mer en forfatteren Bjørneboe, er det mennesket som her tematiseres. Eller kanskje enda mer presist: antroposofen Bjørneboe. Dette tema har allerede nærmest rukket å bli en føljetong i så vel Dagbladet som Klassekampen. Kjente antroposofvenner som Kaj Skagen og Petter Norman Waage har spisset blyanten og tatt anske kraftig i.
Jens Bjørneboe tok som de fleste veit sitt eget liv i 1976. Jeg har kjent noen som møtte Bjørneboe i levende live, og det kunne være en pest og en plage om han ikke hadde dagen. Alltid debattglad, alltid kritisk, alltid mer enn villig til å kjempe for de mest kontroversielle standpunkter. Enten dette dreide seg om norsk skolevesen eller norsk fengselsvesen, temaer han skrev både skjønnlitterært og faglitterært om. Og som engasjerte ham enormt. Han kunne bli like rødglødende som en bastuovn når om temaet ble penset inn på det han anså som de autoritære trekk ved skolen og fengslene.
Rem har klart å skrive en engasjerende biografi som etter bare noen få sider vekker opp den sovende lysten til å lese flere av Bjørneboes bøker om igjen. Det er ofte et godt tegn for en biografi. Men noe sympatisk bilde av Bjørneboe gir denne biografien ikke, snarere tvert imot. Vi møter en ganske arrogant og sjølbevisst kunstner som startet som billedkunstner for seinere å bli forfatter. Samtidig var han ifølge Rem som en logrende puddel overfor sin første kone Lisel Funck.
Tidligere biografiske verk om Bjørneboe har påpekt at han var av en særlig stridende natur, at han ga seg sjelden. Rems bok bryter ikke med denne oppfatningen. Men kanskje i større grad enn tidligere, river Rem Bjørneboe ned fra en pidestall som han i de seinere år kanskje har stått litt ustødig på.
Boka inneholder syv deler og er naturlig og sjangerkonvensjonelt nok presentert kronologisk. Vi starter med fødselen i 1920 og slutter i 1959, altså inneholder den hans første 39 år som jammen var innholdsrike nok. Depresjonene og alkoholmisbruket er for lengst blitt en vesentlig del av Bjørneboes liv. Og skal vel antagelig bli enda mer problematisert i andre bind, vil jeg tro.
Det beste ved Rems biografi er hvordan den får fram de store paradoksene og motsetningene i Bjørneboes liv. Ikke minst den anti-autoritære teoretikeren som på noen praksisfelter antagelig var alt annet enn akkurat det. Likevel barnekjær som få.
Boka har også en del interessant bildemateriale, blant annet flere av Bjørneboes egne kunsteriske verk.
Uansett hvordan man tolker Bjørneboes liv, uansett om han framstilles som helt eller demon – så var livet til denne figuren antagelig så mangefasettert at en biograf nesten ikke kan skrive en dårlig bok om biografen har noenlunde språklige evner. Litteraturprofessorer har som oftest det.
Jeg har allerede begynt å glede megt til bind 2.
Sin egen herre. En biografi om Jens Bjørneboe. Cappelen Damm 2009