Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Franskmennene virker stolte over hovedstaden sin. Det var også den kunnskapsrike norske guiden som skrøt av renhold, vedlikehold og satsingen på kollektivtransport i Paris. Verken høstløvet eller søpla fløt. Det gjorde derimot vannet som regelmessig fosser ut fra fortauskantene. Overalt var det grønnkledde mennesker som spylte, kostet og tømte mengden av grønne søppelsekker. Byen hadde naturligvis også innført kildesortering.

De ufattelige mengdene med monumentale bygninger, parker og skulpturer blir også tatt godt vare på. Historie er viktig i Frankrike. De har respekt for fortida, selv om det er seierherrene som hylles og nederlagene som glemmes.

Men guiden kunne også fortelle om en lovfestet minstelønn som var en sultelønn. Om tusenvis av husløse. Om et trygdesystem som knapt fungerte. Om store klasseskiller og et boligmarked hvor norske priser framstår som billigsalg. Og om et land med store underskudd, voksende arbeidsløshet og enorme sosiale utfordringer.

Det er naturligvis en viss sammenheng. Billig arbeidskraft gjør det langt rimeligere å drive med vedlikehold og renhold. Slik sett er ikke Paris enestående verken i Europa eller i andre land vi vanligvis sammenligner oss med. Men det kan da heller ikke være en motsetning mellom velferd og renhold, rikdom og vedlikehold? Privat er det i hvert fall ingen slik motsetning. Nordmenn er flinke til å vedlikeholde egen bolig, i verdenstoppen skal vi tro enkelte som skal ha greie på det. Hjemme skal vi ha det rent og pent, enten vi er fattig eller rik.

Så da må det dreie seg om holdninger og prioriteringer. Det er greit at søpla flyter i byen, at t-banen er nedtagget og det lille vi har av presentable offentlige bygninger, kirker, parker og museer forfaller. Hvis vi virkelig mener det er vi tross vår rikdom et fattig land. Forfaller våre offentlige rom og offentlige bygninger, undergraver vi også fellesskapet og viktige deler av velferdsstaten. Barn som går på en nedslitt skole eller vasser i søppel på veg til skolen, vil miste troen på at det offentlige fungerer. I stede burde de være like stolte av vårt velferdssamfunn som franskmennene er over Napoleon eller Paris sitt t-banesystem.

Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Franskmennene virker stolte over hovedstaden sin. Det var også den kunnskapsrike norske guiden som skrøt av renhold, vedlikehold og satsingen på kollektivtransport i Paris. Verken høstløvet eller søpla fløt. Det gjorde derimot vannet som regelmessig fosser ut fra fortauskantene. Overalt var det grønnkledde mennesker som spylte, kostet og tømte mengden av grønne søppelsekker. Byen hadde naturligvis også innført kildesortering.

De ufattelige mengdene med monumentale bygninger, parker og skulpturer blir også tatt godt vare på. Historie er viktig i Frankrike. De har respekt for fortida, selv om det er seierherrene som hylles og nederlagene som glemmes.

Men guiden kunne også fortelle om en lovfestet minstelønn som var en sultelønn. Om tusenvis av husløse. Om et trygdesystem som knapt fungerte. Om store klasseskiller og et boligmarked hvor norske priser framstår som billigsalg. Og om et land med store underskudd, voksende arbeidsløshet og enorme sosiale utfordringer.

Det er naturligvis en viss sammenheng. Billig arbeidskraft gjør det langt rimeligere å drive med vedlikehold og renhold. Slik sett er ikke Paris enestående verken i Europa eller i andre land vi vanligvis sammenligner oss med. Men det kan da heller ikke være en motsetning mellom velferd og renhold, rikdom og vedlikehold? Privat er det i hvert fall ingen slik motsetning. Nordmenn er flinke til å vedlikeholde egen bolig, i verdenstoppen skal vi tro enkelte som skal ha greie på det. Hjemme skal vi ha det rent og pent, enten vi er fattig eller rik.

Så da må det dreie seg om holdninger og prioriteringer. Det er greit at søpla flyter i byen, at t-banen er nedtagget og det lille vi har av presentable offentlige bygninger, kirker, parker og museer forfaller. Hvis vi virkelig mener det er vi tross vår rikdom et fattig land. Forfaller våre offentlige rom og offentlige bygninger, undergraver vi også fellesskapet og viktige deler av velferdsstaten. Barn som går på en nedslitt skole eller vasser i søppel på veg til skolen, vil miste troen på at det offentlige fungerer. I stede burde de være like stolte av vårt velferdssamfunn som franskmennene er over Napoleon eller Paris sitt t-banesystem.