Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Så er vi der igjen. Unger bør helst ikke få lekser med seg hjem. De lærer ingenting av det. Hevder noen hardnakket. Det er heller ikke første gangen påstanden slås i bordet.

For de veldig mange av oss som gikk «den gamle skolen» og pugget oss gjennom alle fagene, både på skolen og hjemme, sent på 50-tallet og det meste av 60-åra, høres dette dumt og uforståelig ut. All den kunnskapen vi tilegnet oss som ballast for resten av livet gjennom egeninnsats var en helt feil måte å lære på - hvis vi skal forstå skeptikerne riktig.

Ikke alle er utstyrt med samme læringsevne. Noen vil slite mer enn andre med å lese seg til kunnskap. Sånn er jo vi mennesker. Gjennom de siste sju årene har jeg fått erfare dette på nært hold. Ei jente med lese- og skrivevansker trengte vår tette oppfølging i forhold til skolearbeidet. Akkurat denne grunnskolen var en veldig god samarbeidspartner i den tilrettelagte undervisningen. Vi visste hvordan fagplanene hennes var bygd opp, hvilket nivå de hadde tilrettelagt for henne og nøt godt av en enestående kommunikasjon med lærerne. Selvfølgelig var det både gråt og tenners gnissel når vi sammen jobbet oss gjennom leksene hennes. Det gikk med mye tid, men hun var i utgangspunktet opptatt av å lære slik de fleste andre i klassen var. Det hjalp ganske mye, og leksetimene ble mange – men nyttige.

Overgangen til ungdomsskolen ble et sjokk. I flere fag skulle de ikke ha lærebøker, det var minimalt med lekser og kommunikasjonen med skolen og lærerne begrenset seg til fellesmøter med alle foreldrene pluss et sjeldent tilfelle av konferansetime mellom klassestyrer og enkeltforeldre. Det ble etter hvert vanskelig å se noen retning i utdanningstilbudet hennes.

Halvveis inn i det andre ungdomsskoleåret ga vi opp. Av to årsaker: For det første fordi vi ikke ante hvor skolen ville med vår elev og fordi lekser var en saga blott. Dessuten tapte vi for stadig hurtigere galopperende fjortishormoner. Det finnes en grense for hvor mye man kan bekjempe på en gang.

Når vår elev i dag nærmer seg 16 år, vil jeg hardnakket påstå at kunnskapsnivået hennes i aktuelle fag knapt har utviklet seg særlig siden hun forlot grunnskolen. Det eneste hun frivillig blar i er ungdomsbladet sitt og tv-programbladet.

Jeg vet fortsatt ikke om noen annen måte man som enkeltmenneske kan lære, forstå og huske en tekst på uten faktisk å lese seg gjennom den på egen hånd. Alternativet måtte være å lukke øynene og lytte til en annen som kan lese teksten for oss. Det vil imidlertid kreve uante ressurser med ukjent prislapp. Inntil det motsatte er grunnleggende bevist, vil jeg fortsatt påstå like hardnakket som skeptikerne, at å gjøre lekser er både sunt og lærerikt.

Til dere som er foreldre med barn i skolealder: Ikke tro på skeptikerne. Sørg for at barna gjør lekser. Så har dere i hvert fall en viss kontroll på utviklingen i kunnskapsnivået deres.

Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Så er vi der igjen. Unger bør helst ikke få lekser med seg hjem. De lærer ingenting av det. Hevder noen hardnakket. Det er heller ikke første gangen påstanden slås i bordet.

For de veldig mange av oss som gikk «den gamle skolen» og pugget oss gjennom alle fagene, både på skolen og hjemme, sent på 50-tallet og det meste av 60-åra, høres dette dumt og uforståelig ut. All den kunnskapen vi tilegnet oss som ballast for resten av livet gjennom egeninnsats var en helt feil måte å lære på - hvis vi skal forstå skeptikerne riktig.

Ikke alle er utstyrt med samme læringsevne. Noen vil slite mer enn andre med å lese seg til kunnskap. Sånn er jo vi mennesker. Gjennom de siste sju årene har jeg fått erfare dette på nært hold. Ei jente med lese- og skrivevansker trengte vår tette oppfølging i forhold til skolearbeidet. Akkurat denne grunnskolen var en veldig god samarbeidspartner i den tilrettelagte undervisningen. Vi visste hvordan fagplanene hennes var bygd opp, hvilket nivå de hadde tilrettelagt for henne og nøt godt av en enestående kommunikasjon med lærerne. Selvfølgelig var det både gråt og tenners gnissel når vi sammen jobbet oss gjennom leksene hennes. Det gikk med mye tid, men hun var i utgangspunktet opptatt av å lære slik de fleste andre i klassen var. Det hjalp ganske mye, og leksetimene ble mange – men nyttige.

Overgangen til ungdomsskolen ble et sjokk. I flere fag skulle de ikke ha lærebøker, det var minimalt med lekser og kommunikasjonen med skolen og lærerne begrenset seg til fellesmøter med alle foreldrene pluss et sjeldent tilfelle av konferansetime mellom klassestyrer og enkeltforeldre. Det ble etter hvert vanskelig å se noen retning i utdanningstilbudet hennes.

Halvveis inn i det andre ungdomsskoleåret ga vi opp. Av to årsaker: For det første fordi vi ikke ante hvor skolen ville med vår elev og fordi lekser var en saga blott. Dessuten tapte vi for stadig hurtigere galopperende fjortishormoner. Det finnes en grense for hvor mye man kan bekjempe på en gang.

Når vår elev i dag nærmer seg 16 år, vil jeg hardnakket påstå at kunnskapsnivået hennes i aktuelle fag knapt har utviklet seg særlig siden hun forlot grunnskolen. Det eneste hun frivillig blar i er ungdomsbladet sitt og tv-programbladet.

Jeg vet fortsatt ikke om noen annen måte man som enkeltmenneske kan lære, forstå og huske en tekst på uten faktisk å lese seg gjennom den på egen hånd. Alternativet måtte være å lukke øynene og lytte til en annen som kan lese teksten for oss. Det vil imidlertid kreve uante ressurser med ukjent prislapp. Inntil det motsatte er grunnleggende bevist, vil jeg fortsatt påstå like hardnakket som skeptikerne, at å gjøre lekser er både sunt og lærerikt.

Til dere som er foreldre med barn i skolealder: Ikke tro på skeptikerne. Sørg for at barna gjør lekser. Så har dere i hvert fall en viss kontroll på utviklingen i kunnskapsnivået deres.