Odd Harald Røst (FriFagbevegelse)

Ikke av konduktører og annet servicepersonell, men av enkelte ansatte på kontor, disse som syns verken på perrong eller tog. Vi snakker om noen mennesker som står fjernt fra den hverdag som passasjerer og fotfolket i NSB møter. Men lønn skal de ha.

Etter å ha kjørt kollektivt siden 1971 og fortsatt utstyrt med månedskort, er det med stigende forbauselse man har fulgt utviklingen de siste månedene. Stadig flere spørsmål melder seg.

Et er: Hvorfor tar man ikke ut av rutetabellen innsatstog når togene likevel ikke går? I disse tilfellene kan etatene ikke skylde på manglende bevilgninger og politikernes lunkne holdning, men på manglende planlegging, oversikt og oppfølging. Dette ansvaret tilligger NSB og Jernbaneverket.

Tre ganger i løpet av svært kort tid har jeg opplevd at innsatstoget til Ski med avgang fra Oslo S kl. 15.52 er innstilt, primært på grunn av mangel på materiell. Altså samme unnskyldning som når ekstraavgangene fra Kolbotn kl. 07.06 og 07.36 er innstilt. Også dette skjer så ofte at passasjerene har lagt om morgenritualet og innstilt seg på å ta andre avganger. Men heller ikke disse er skjermet. Til stadighet er det kluss med kjøreledningen eller signalanlegg, mangel på mannskap eller materiell. Med andre ord: passasjerene, altså kundene, stoler ikke lenger på NSB og Jernbaneverket, men alternativene er få. Det er lettere å bytte kjøpmann enn transportør.

Forakten for passasjerene kom klarest til uttrykk i januar da NSB vurderte å tilby passasjerer som hadde ventet mer enn en time på toget, en erstatning på 8 kroner. Altså: etter å ha tenkt seg om, kanskje også latt en komité drøfte saken i detalj, offentliggjorde NSB at den vurderte å gi en erstatning på 8 kroner til kunder, som hadde speidet etter toget i en hel time, med billett pålydende 42 kroner? Så kald på beina som mange har vært i vinter på grunn av NSB, vil selv indremisjonen vegre seg mot å gå i forbønn for den etaten.

Forslaget alene burde kvalifisere til en underordnet stilling i et fjernarkiv, altså så langt det overhode lar seg gjøre å fjerne vedkommende unna kontakt med kundene. Men i NSB går det meste an, unntatt å etablere gode relasjoner til kundene, slik kjøpmenn tidlig lærer seg.

Når jeg hører unnskyldninger om at innstillingen skyldes mangel på materiell eller mangel på betjening, tenker jeg på først på jul, deretter på Haparanda.

I desember spiller NSB fanfarer til egen ære fordi den setter inn flere tusen ekstra seter i juletrafikken. NSB legger vekt på å få tusenvis av passasjerer hjem til juleribba enten de skal til Bergen, Trondheim eller Otta. Men hva med oss som skal hjem etter ordinær arbeidsdag, til røkt kolje og gulerøtter, vi med månedskort? Hvor er vognene som skal føre oss saktmodige nærmere heimen mens potetene enda er varme? Står disse ekstra vognene under presenning i Haparanda og venter på neste jul, og har lok.førere og konduktører fra juletrafikken gått i hi?

Hvor er de? I hvert fall ikke på togene fra Kolbotn kl. 07.06 og 07.36, eller fra Oslo S kl. 15.52. Er det virkelig slik at den store transportøren NSB ikke har bakvakt som kan settes inn ved sjukdom?

Er dette nok et eksempel på NSB sin nonchalanse overfor kundene? Er det virkelig NSB knekkende likegyldig at tusenvis av passasjerer, altså kundene, skal vente på perrongen fordi en konduktør eller en lok.fører er syk og må holde sengen – og at dette kommer helt uforberedt på ledelsen i NSB, gang etter gang?

Er det slik NSB lever opp til slagordet om at det alltid går et tog, men at det spiller mindre rolle for de ansvarlige i etaten når toget kommer, bare det står oppført i rutetabellen?

Som bruker av NSB har jeg hørt mange stygge ord de siste månedene. Ord som skandale, kløner og amatører har fått allmenn tilslutning fra frosne sjeler. Personlig finner jeg ordet tragedie mest dekkende for situasjonen i en etat, som en gang var dypt respektert. Jernbanen var en gang en arbeidsplass som de ansatte følte stolt tilknytning til og tilhørighet med. Skal dette forbli historie?