Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

I noen år har det foregått prøveprosjekter med såkalt OPS – offentlig privat samarbeid – med bygging og vedlikehold av veistrekninger. I noen kretser er denne samarbeidsformen fortsatt ganske omstridt. Den består i at private aktører får ansvaret for å planlegge, finansiere, drive og vedlikeholde en veistrekning i for eksempel 25 år. Det offentlige betaler tilbake investeringen gjennom offentlige tilskudd og/eller bompenger og overtar eierskapet og ansvaret etter 25-årsperioden.

En rekke veiprosjekter ligger nå såkalt gryteferdige og venter på politisk velsignelse. I disse budsjettinnstrammende tider er det nok mange private aktører som ser lysegrønne blink om å få klarsignal for å sette i gang. Skrikende behov for løsninger i samferdselssektoren krever alternative løsninger om det skal bli noe av i det hele tatt.

Det krever store investeringer å sette i gang prosjekter av den størrelse det her er tale om. Noen må sitte på store penger. Det gjør blant annet forsikringsselskapene. Derfor har flere av de største nå sagt seg rede til å bli med på kalaset. Å låne bort penger til OPS-prosjekter er lønnsomt og trygt. Staten vil garantert betale pengene tilbake helt risikofritt.

En liten risiko måtte være om prisen på prosjektet og vedlikeholdet av det skulle være totalt feilberegnet. Å sende en stor tilleggsregning vil være lite lønnsomt, men det er sikkert tillatt å være kreativ og prøve allikevel. På den annen side er bilistenes bidrag – først gjennom de mange årlige og andre avgifter knyttet til bilen, og diverse bompengemidler her og der – med på å sikre tilgangen på kapital til prosjektene. Derfor skal det mye til at det går helt galt. Siden forsikringsselskapene likevel også kontroller prisen på hva det koster å ivareta bilen din, boligen din, livet ditt og mer til, bestemmer de samtidig hva de skal innkreve fra hver enkelt i premier for å holde kapitalmengden noenlunde intakt i ønsket størrelse. Bordet kan fange.

Det er lett å vende seg til en smerte hvis den varer lenge nok. Det er mulig å flytte tåleevnen noen hakk oppover hvis man blir tvunget til det over lengre tid. Norske bilister har langvarig trening i å venne seg til sånt. Om dårlige veiprosjektregnestykker likevel av en eller annen grunn skulle oppstå, vil det ikke overraske mange om regninga til slutt havner hos bilistene likevel.

Det som dog vil bli litt vanskeligere å svelge, er flukten fra løfter om satsing på samferdsel. Å pulverisere hovedansvaret for å bygge og vedlikeholde veistrekninger over så lange perioder det her er tale om, er neppe særlig klokt. Det kan blant annet bety at store hovedveistrekninger vil bli bygget litt i hytt og pine etter hvor den private kapitalen er villigst, eller det kan i verste fall bety at de politiske myndighetene begjærlig griper tilbudet og sier «ja, takk – bygg og vedlikehold alle de veiene dere klarer de neste 25 årene». Det vil ikke bare være ansvarsløst, men også tilnærmet politisk harakiri. DET er dumt, det!

Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

I noen år har det foregått prøveprosjekter med såkalt OPS – offentlig privat samarbeid – med bygging og vedlikehold av veistrekninger. I noen kretser er denne samarbeidsformen fortsatt ganske omstridt. Den består i at private aktører får ansvaret for å planlegge, finansiere, drive og vedlikeholde en veistrekning i for eksempel 25 år. Det offentlige betaler tilbake investeringen gjennom offentlige tilskudd og/eller bompenger og overtar eierskapet og ansvaret etter 25-årsperioden.

En rekke veiprosjekter ligger nå såkalt gryteferdige og venter på politisk velsignelse. I disse budsjettinnstrammende tider er det nok mange private aktører som ser lysegrønne blink om å få klarsignal for å sette i gang. Skrikende behov for løsninger i samferdselssektoren krever alternative løsninger om det skal bli noe av i det hele tatt.

Det krever store investeringer å sette i gang prosjekter av den størrelse det her er tale om. Noen må sitte på store penger. Det gjør blant annet forsikringsselskapene. Derfor har flere av de største nå sagt seg rede til å bli med på kalaset. Å låne bort penger til OPS-prosjekter er lønnsomt og trygt. Staten vil garantert betale pengene tilbake helt risikofritt.

En liten risiko måtte være om prisen på prosjektet og vedlikeholdet av det skulle være totalt feilberegnet. Å sende en stor tilleggsregning vil være lite lønnsomt, men det er sikkert tillatt å være kreativ og prøve allikevel. På den annen side er bilistenes bidrag – først gjennom de mange årlige og andre avgifter knyttet til bilen, og diverse bompengemidler her og der – med på å sikre tilgangen på kapital til prosjektene. Derfor skal det mye til at det går helt galt. Siden forsikringsselskapene likevel også kontroller prisen på hva det koster å ivareta bilen din, boligen din, livet ditt og mer til, bestemmer de samtidig hva de skal innkreve fra hver enkelt i premier for å holde kapitalmengden noenlunde intakt i ønsket størrelse. Bordet kan fange.

Det er lett å vende seg til en smerte hvis den varer lenge nok. Det er mulig å flytte tåleevnen noen hakk oppover hvis man blir tvunget til det over lengre tid. Norske bilister har langvarig trening i å venne seg til sånt. Om dårlige veiprosjektregnestykker likevel av en eller annen grunn skulle oppstå, vil det ikke overraske mange om regninga til slutt havner hos bilistene likevel.

Det som dog vil bli litt vanskeligere å svelge, er flukten fra løfter om satsing på samferdsel. Å pulverisere hovedansvaret for å bygge og vedlikeholde veistrekninger over så lange perioder det her er tale om, er neppe særlig klokt. Det kan blant annet bety at store hovedveistrekninger vil bli bygget litt i hytt og pine etter hvor den private kapitalen er villigst, eller det kan i verste fall bety at de politiske myndighetene begjærlig griper tilbudet og sier «ja, takk – bygg og vedlikehold alle de veiene dere klarer de neste 25 årene». Det vil ikke bare være ansvarsløst, men også tilnærmet politisk harakiri. DET er dumt, det!