Kong Abdollah av Jordan beskriver dette forhandlingsforsøket som siste sjanse for en fredelig løsning. Men fortsatt er avstanden stor. I utenriksminister Hilary Clintons stab er de optimister foran forhandlingene som starter dagen etter at USA offisielt trakk seg ut av Irak. Men i resten av verden er det få som tror at disse forhandlingene vil føre fram.

Etter 17 år med forhandlinger, er det ikke mange som har tro på at president Mahmoud Abbas og statsminister Benjamin Netanyahu skal bli enige.

Da første Osloavtalen, som skulle gi selvstyre i deler av Vestbredden og Gaza ble undertegnet i 1993, jobbet jeg som frilansreporter i Midt-Østen.

Jeg sendte hjem artikler om glade palestinere som øynet håp og drømte og egen stat. Det var reportasjer og bilder om tro og fred. Dessverre visste vi ikke den gang at palestinernes drøm om en egen palestinsk stat, lå langt unna virkeligheten.

For verken i de såkalte osloforhandlingene eller i forhandlinger etterpå har partene klart å bli enige om de palestinske flyktningene, Jerusalem, de ulovlige bosetningene og grensene mellom de fremtidige to statene Israel og Palestina.

Heller ikke Midtøstenkvartetten (USA, Russland, EU og FN), som sammen med Obama er vertskap for dagens forhandlinger, fant svar på disse løsningene da de la fram det såkalte veikartet for fred i 2003.

Vi vet også at samtalene mellom partene på Annapolis-konferansen i 2007, ikke førte til annet enn frustrasjon. Palestinerne trakk seg fra forrige forhandlingsrunde da Israel innledet en storoffensiv mot Gazastripen i desember 2008. Nærmere 1.400 palestinere ble drept i offensiven, over halvparten av dem sivile.

Etter så mange år med nedturer, og så mange menneskeliv tapt, er det vanskelig å øyne håp når de etter 20 år starter forhandlingene igjen. Blant annet vet vi at den palestinske presidenten Abbas ikke har kontroll over Gaza, som er ett av de to landområdene som var forventet å tilhøre en ny palestinsk stat. Mange palestinere har mistet alt håp.

Tross det, da Fafo gjorde en meningsmåling blant palestinerne på Vestbredden og Gazastripen nylig, svarte hele 73 prosent av palestinerne at de var tilhengere av forhandlinger med Israel.

Men nesten alle sa at stopp i den israelske koloniseringen av palestinske områder var en absolutt forutsetning for slike forhandlinger.

Det er lite som tyder på at Israel stopper denne omstridte bosetningen. Det er også lite som tyder på at USA vil holde igjen militær og økonomisk støtte til Israel. Det sier selv Nobel-direktør Geir Lundestad som var pådriver for at Obama skulle få Nobel fredspris.

En slik ny Israel-politikk kan nemlig gjøre det vanskelig for Demokratene i kongressvalget i november.

Norge med utenriksminister Jonas Gahr Støre leder giverlandsgruppen (AHLC) som koordinerer det internasjonale samfunns støtte til palestinsk institusjonsbygging som forberedelse til tostatsløsningen. Støre har nylig besøkt partene i Midt-Østen og er positive til forhandlingene som starter i dag.

Ifølge den palestinske regjeringens 2-års plan skal en ny stat bli født allerede neste høst i 2011.

Men enn så lenge tror jeg dessverre at drømmen om Palestina er langt framme. Ny amerikansk president, ja vel – men det er vanskelig hva som ellers er nytt i de forestående forhandlingene.

Her er neppe Obama alene nok.

Kong Abdollah av Jordan beskriver dette forhandlingsforsøket som siste sjanse for en fredelig løsning. Men fortsatt er avstanden stor. I utenriksminister Hilary Clintons stab er de optimister foran forhandlingene som starter dagen etter at USA offisielt trakk seg ut av Irak. Men i resten av verden er det få som tror at disse forhandlingene vil føre fram.

Etter 17 år med forhandlinger, er det ikke mange som har tro på at president Mahmoud Abbas og statsminister Benjamin Netanyahu skal bli enige.

Da første Osloavtalen, som skulle gi selvstyre i deler av Vestbredden og Gaza ble undertegnet i 1993, jobbet jeg som frilansreporter i Midt-Østen.

Jeg sendte hjem artikler om glade palestinere som øynet håp og drømte og egen stat. Det var reportasjer og bilder om tro og fred. Dessverre visste vi ikke den gang at palestinernes drøm om en egen palestinsk stat, lå langt unna virkeligheten.

For verken i de såkalte osloforhandlingene eller i forhandlinger etterpå har partene klart å bli enige om de palestinske flyktningene, Jerusalem, de ulovlige bosetningene og grensene mellom de fremtidige to statene Israel og Palestina.

Heller ikke Midtøstenkvartetten (USA, Russland, EU og FN), som sammen med Obama er vertskap for dagens forhandlinger, fant svar på disse løsningene da de la fram det såkalte veikartet for fred i 2003.

Vi vet også at samtalene mellom partene på Annapolis-konferansen i 2007, ikke førte til annet enn frustrasjon. Palestinerne trakk seg fra forrige forhandlingsrunde da Israel innledet en storoffensiv mot Gazastripen i desember 2008. Nærmere 1.400 palestinere ble drept i offensiven, over halvparten av dem sivile.

Etter så mange år med nedturer, og så mange menneskeliv tapt, er det vanskelig å øyne håp når de etter 20 år starter forhandlingene igjen. Blant annet vet vi at den palestinske presidenten Abbas ikke har kontroll over Gaza, som er ett av de to landområdene som var forventet å tilhøre en ny palestinsk stat. Mange palestinere har mistet alt håp.

Tross det, da Fafo gjorde en meningsmåling blant palestinerne på Vestbredden og Gazastripen nylig, svarte hele 73 prosent av palestinerne at de var tilhengere av forhandlinger med Israel.

Men nesten alle sa at stopp i den israelske koloniseringen av palestinske områder var en absolutt forutsetning for slike forhandlinger.

Det er lite som tyder på at Israel stopper denne omstridte bosetningen. Det er også lite som tyder på at USA vil holde igjen militær og økonomisk støtte til Israel. Det sier selv Nobel-direktør Geir Lundestad som var pådriver for at Obama skulle få Nobel fredspris.

En slik ny Israel-politikk kan nemlig gjøre det vanskelig for Demokratene i kongressvalget i november.

Norge med utenriksminister Jonas Gahr Støre leder giverlandsgruppen (AHLC) som koordinerer det internasjonale samfunns støtte til palestinsk institusjonsbygging som forberedelse til tostatsløsningen. Støre har nylig besøkt partene i Midt-Østen og er positive til forhandlingene som starter i dag.

Ifølge den palestinske regjeringens 2-års plan skal en ny stat bli født allerede neste høst i 2011.

Men enn så lenge tror jeg dessverre at drømmen om Palestina er langt framme. Ny amerikansk president, ja vel – men det er vanskelig hva som ellers er nytt i de forestående forhandlingene.

Her er neppe Obama alene nok.