JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Heike Geissler er for meg et helt nytt forfatterbekjentskap. Hun debuterte i 2002, er fra Leipzig i Tyskland, altså det gamle DDR. Romanen «Midlertidig ansatt» kom på tysk i 2014 under tittelen «Saisonarbeit» - men ble altså ikke oversatt som Sesongarbeid. Antagelig mest fordi fokuset på arbeidets art skulle komme så sterkt fram som mulig. For den handler nettopp om det: Å være midlertidig ansatt.

Det er nær sagt kunstneren sjøl vi møter i denne fortellingen. En kvinnelig forfatter som ikke klarer å leve av sin skriving søker seg en ekstrajobb for en periode. Valget faller på Amazon, et gigantisk varelager i Leipzig. I disse koronatider er problemstillingen om kunstneres usikre økonomiske tilværelse som frilansere svært aktuell. Og en problemstilling i seg sjøl.

Jobben på varelageret er kjedelig, monoton og hard. Du er et ledd på et samlebånd, en del av maskineriet. Det stilles strenge krav til produktivitet – det kreves tempo og stram logistikk. Er du ikke med, er du raskt ute.

Det kan beskrives sånn: «Du jobber, de kuttsikre hanskene tas på og av, du forklarer Hans-Petter gang på gang hvordan dataen fungerer, du stirrer på skjermen, noen ganger mister du et produkt i gulvet, da skvetter du og håper at det ikke er ødelagt. Du har ennå ikke lært det viktigste: medarbeideren har å håndtere varene slik slavedriveren håndterer sine slaver. For du jobber tross alt innenfor et utstudert hierarki med mange lag, og det gjelder å bestemme seg for hvem man ønsker å være. Dagens spørsmål lyder alltid: Vil du la varene ta kontrollen over deg?»

Vi betegner det ofte som det nye arbeidslivet. Der arbeidstakerne har få rettigheter, dårlig lønn og liten kontroll over egen arbeidssituasjon. Fagforeninger er fraværende, arbeidsmiljøet er ofte rått og retningslinjene sjelden skriftlige. Det rår en slags alles kamp mot alle – en survival of the fittest. Du blir gjerne overvåket av arbeidsledelsen. Det er et lite stimulerende arbeidsliv. Du er der av en eneste grunn: Du trenger pengene. For penger er alltid kjekt å ha. Hovedpersonen til Geissler er i akkurat denne situasjonen.

Det er en viktig og nyttig bok hun har skrevet. Det skrives altfor lite om arbeidslivet i skjønnlitteraturen, et liv hvor de fleste av oss tilbringer store deler av livene våre. Noe av problemet med denne romanen er likevel at den til tider blir noe vel filosofisk, reflekterende – lite handlingsdrevet. Vi befinner oss rett og slett litt for lenge – og ofte – inne i hovedpersonen eget hode. Dermed blir vi kjent med få av de andre figurene i romanen, hennes arbeidskamerater. De blir kun bifigurer.

Forfatteren har bakgrunn for egne meninger, hun har rent faktisk jobbet på Amazon, hun har vært på innsiden. Kjent og følt på luktene, lydene, smakene – hørt på replikkene og omgangstonen på lageret. Som leser får jeg imidlertid ikke følelsen av å bli invitert inn, jeg blir bare stående utenfor å høre forfatterens fortelling om hvordan det er der inne. Men at det ikke er en blivende arbeidsplass om du har råd til å la være, skjønner jeg. Så vidt.