Olav Bergo, redaktør i Bergensavisen

Vi har trolig vært et av verdens mest avislesende folk i hundre år. Vi leser bøker. Vi er blant verdens mest avanserte brukere av ny medieteknologi.

Vi er jumbo i Norden i OECDs målinger av elevenes kunnskaper. Men vi har verdens beste livskvalitet, mener Newsweek. Det er ikke bare flaks. Flere generasjoner nordmenn har arbeidet hardt, samarbeidet godt, organisert samfunn og bedrifter med omtanke, tatt og iverksatt fornuftige, noen ganger dristige beslutninger i fellesskap. Vi har valgt oss gode politiske ledere. De beste av dem har fått folkets mandat til å regjere lenge.

Den som leser aviser og bøker, kan og forstår mer. Kanskje tenker vi mer også? Vi leser oss til kunnskap om vår egen tid og våre medmennesker. Det vi sammen har tenkt over, forstått, diskutert, blitt enige om og gjennomført, i over hundre år, har ført til at vi er blitt verdens beste samfunn.

I 1814 fikk vi en grunnlov. Ytringsfriheten i § 100 ga alle rett til å ytre seg fritt og frimodig, uten forhåndssensur. Det var en avgrunn mellom grunnlovens ytringsfrihet og virkeligheten: Avisene måtte fortsatt ha et kongelig privilegium for å komme ut. Først da kongemakten ble brutt i 1884, begynte ytringsfriheten vi hadde gitt oss selv gjennom grunnloven å bli en realitet.

Og sannelig brukte vi den friheten!

Norge boblet av politisk diskusjon. Det ble startet arbeideraviser over hele landet, betalt med overskuddene i de to første og største, i Bergen og Oslo. Arbeiderbevegelsen besto av aviser, partilag og fagforeninger. Avis og parti var to sider av samme sak. Redaktørhoder rullet. Striden om politikk var hard, i avisene, partiet og fagbevegelsen. Men den demokratiske retningen vant til slutt.

Kanskje var det tette samlivet med avisene grunnen til at Arbeiderpartiet ble et medieparti? Kampen med kommunistene lærte partiets pionerer om hvor viktig ytringsfrihet, aviser, nyheter og fri debatt er. Da regjeringen Nygaardsvold kom til makten, ble de private kringkasterne avviklet. NRK ble opprettet. Samme år, 1935, ble avisene fritatt fra omsetningsavgiften, forløperen for merverdiavgift, etter forslag fra Finansdepartementet.

Arbeideravisene hadde knapt vunnet oppgjøret med kommunismen, da nazismen var over oss, som okkupasjonsmakt. Arbeideravisene hadde vært antinazistiske før krigen, og mange ble stengt under okkupasjonen. Konkurrentene, som kom ut alle krigsårene, hadde fått et stort forsprang da okkupasjonen var over.

Arbeiderpressen, partiet og fagbevegelsen hadde store ambisjoner om å gjenreise landet, og organiserte en gigantisk dugnad. Men da vi overvant fattigdommen og oppdaget at vi hadde penger på 60-tallet, var vi blitt et forbrukersamfunn. Det førte til at annonser og reklame ble mye viktigere for avisenes økonomi. Annonsørene, ikke leserne, bestemte etter hvert i stadig større grad hvilke aviser som skulle få økonomisk handlefrihet, og hvilke som ikke skulle overleve.

Dermed startet vår andre store mediepolitiske diskusjon. Det endte med innføring av pressestøtte for å motvirke at annonsemarkedet skulle ta knekken på nr2-avisene. Da moms avløste oms fra 1970, ble avisene fortsatt unntatt. Nullen holdt.

Den neste store mediedebatten kom på 1980-tallet og handlet mest om NRK-monopolet, som ble opphevet for radio og fjernsyn i løpet av tiåret.

Nå står vi foran vår fjerde mediepolitiske diskusjon. Nå frykter jeg at Arbeiderpartiet har glemt barnelærdommen om hvor avgjørende viktig avisene er for vår evne til å ta kloke beslutninger i fellesskap. Det krever nå som før et mangfold av aviser og åpen debatt. Tidligere var mediepolitikk en sentral del av Arbeiderpartiets program og høyt prioritert politisk. I Soria Moria I lovet den rødgrønne regjeringen å øke pressestøtten, et løfte som ikke ble holdt. I Soria Moria II er mediepolitikken knapt nevnt.

Hvorfor har Arbeiderpartiet nedprioritert mediepolitikken? Kanskje fordi partiet ikke eier aviser lenger, og har glemt hvor viktig avisene er for det offentlige ordskiftet? Kanskje fordi det tilsynelatende er et mediemangfold rundt rikspolitikken – i Oslo. Utenfor Oslo blir mediemangfoldet mindre og mindre. Kanskje tror partiets folkevalgte Twitter og Facebook vil ivareta ytringsfriheten? Kanskje er demokratiambisjonene glemt?

Google, Twitter og Facebook betaler ikke en eneste journaliststilling. Fortsatt er det avisene som gjør så å si alt arbeidet med å finne nyheter. Nesten alle nyheter i norske medier er gravd frem av en avisjournalist. Svekkes avisøkonomien, blir beskrivelsen av samtiden svekket. Da hjelper det ikke om flere medier står klar til å plukke opp og republisere de nyhetene som ikke lenger graves frem om hverdags-Norge.

Utenfor Oslo er det bare Bergen, Stavanger, Skien og Tromsø som har mer enn en dagsavis. Uten en klok mediepolitikk, og et mye bedre mediepolitisk håndverk, får vi enda færre medier, færre journalister Færre lokalaviser vil overleve, knapt noen byer utenfor Oslo vil ha mer enn en avis. Dagsorden vil monopoliseres og sentraliseres ytterligere, til noen få medier i Oslo.

Konsekvensene for politikken og debatten er dramatiske. Men endringene kommer langsomt, med små skritt. Det er kanskje ingen som savner Fremtiden eller Arbeider-Avisa lenger. Men med dem forsvant et alternativ i Drammen og Trondheim. Begge byene er for store, med for sterke samfunnsinteresser, til at det er riktig med en medievirksomhet. Alle redaksjoner, særlig store, trenger dessuten å utfordres for å gjøre en best mulig jobb for nyhetskildene og leserne i sitt lokalsamfunn.

Kan vi hindre at medieområdet svekkes og monopoliseres?

Selvsagt. Det lett å beskrive politiske rammebetingelser som fremmer mangfold og god journalistikk. Mediestøtteutvalget, der jeg er medlem, skal i høst avgi innstilling om to viktige elementer i mediepolitikken; fritaket for moms for den som kjøper avis, og pressestøtte til aviser med dårlig økonomi. Men det hjelper fint lite å flikke på disse ordningene, hvis ikke Arbeiderpartiet finner frem igjen barnelærdommen om betydningen av journalistikken og avismangfoldet.

Vi får de mediene vi fortjener. Alt vi tar for gitt, og dermed forsømmer, vil forfalle. Alt vi tar alvorlig, kan vi forbedre. Åse Kleveland viste det da hun var kulturminister og fikk ansvar for pressepolitikken. Hun gjorde en gnistrende jobb som medieminister, og fikk stor tillit i mediene. Men etter Åse Kleveland har pressepolitikken vært på ørkenvandring. Siden da har antall byer med mer enn en dagsavis falt fra 15 til 5.

Innen årsskiftet skal Anniken Huitfeldt få den innstillingen mediestøtteutvalget nå strever for å bli ferdig med. Det blir virkelig spennende å se hva hun vil gjøre med den. Klarer hun å løfte avispolitikken tilbake til sentrum av demokratidebatten? Det er der den hører hjemme: Midt i diskusjonen om hvordan vi får fram viktige spørsmål, belyser dem med fakta og argumenter, blir enige om hva som må gjøres, og mobiliserer handlekraft

til å gjennomføre det vi blir enige om er riktigst.

Olav Bergo, redaktør i Bergensavisen

Vi har trolig vært et av verdens mest avislesende folk i hundre år. Vi leser bøker. Vi er blant verdens mest avanserte brukere av ny medieteknologi.

Vi er jumbo i Norden i OECDs målinger av elevenes kunnskaper. Men vi har verdens beste livskvalitet, mener Newsweek. Det er ikke bare flaks. Flere generasjoner nordmenn har arbeidet hardt, samarbeidet godt, organisert samfunn og bedrifter med omtanke, tatt og iverksatt fornuftige, noen ganger dristige beslutninger i fellesskap. Vi har valgt oss gode politiske ledere. De beste av dem har fått folkets mandat til å regjere lenge.

Den som leser aviser og bøker, kan og forstår mer. Kanskje tenker vi mer også? Vi leser oss til kunnskap om vår egen tid og våre medmennesker. Det vi sammen har tenkt over, forstått, diskutert, blitt enige om og gjennomført, i over hundre år, har ført til at vi er blitt verdens beste samfunn.

I 1814 fikk vi en grunnlov. Ytringsfriheten i § 100 ga alle rett til å ytre seg fritt og frimodig, uten forhåndssensur. Det var en avgrunn mellom grunnlovens ytringsfrihet og virkeligheten: Avisene måtte fortsatt ha et kongelig privilegium for å komme ut. Først da kongemakten ble brutt i 1884, begynte ytringsfriheten vi hadde gitt oss selv gjennom grunnloven å bli en realitet.

Og sannelig brukte vi den friheten!

Norge boblet av politisk diskusjon. Det ble startet arbeideraviser over hele landet, betalt med overskuddene i de to første og største, i Bergen og Oslo. Arbeiderbevegelsen besto av aviser, partilag og fagforeninger. Avis og parti var to sider av samme sak. Redaktørhoder rullet. Striden om politikk var hard, i avisene, partiet og fagbevegelsen. Men den demokratiske retningen vant til slutt.

Kanskje var det tette samlivet med avisene grunnen til at Arbeiderpartiet ble et medieparti? Kampen med kommunistene lærte partiets pionerer om hvor viktig ytringsfrihet, aviser, nyheter og fri debatt er. Da regjeringen Nygaardsvold kom til makten, ble de private kringkasterne avviklet. NRK ble opprettet. Samme år, 1935, ble avisene fritatt fra omsetningsavgiften, forløperen for merverdiavgift, etter forslag fra Finansdepartementet.

Arbeideravisene hadde knapt vunnet oppgjøret med kommunismen, da nazismen var over oss, som okkupasjonsmakt. Arbeideravisene hadde vært antinazistiske før krigen, og mange ble stengt under okkupasjonen. Konkurrentene, som kom ut alle krigsårene, hadde fått et stort forsprang da okkupasjonen var over.

Arbeiderpressen, partiet og fagbevegelsen hadde store ambisjoner om å gjenreise landet, og organiserte en gigantisk dugnad. Men da vi overvant fattigdommen og oppdaget at vi hadde penger på 60-tallet, var vi blitt et forbrukersamfunn. Det førte til at annonser og reklame ble mye viktigere for avisenes økonomi. Annonsørene, ikke leserne, bestemte etter hvert i stadig større grad hvilke aviser som skulle få økonomisk handlefrihet, og hvilke som ikke skulle overleve.

Dermed startet vår andre store mediepolitiske diskusjon. Det endte med innføring av pressestøtte for å motvirke at annonsemarkedet skulle ta knekken på nr2-avisene. Da moms avløste oms fra 1970, ble avisene fortsatt unntatt. Nullen holdt.

Den neste store mediedebatten kom på 1980-tallet og handlet mest om NRK-monopolet, som ble opphevet for radio og fjernsyn i løpet av tiåret.

Nå står vi foran vår fjerde mediepolitiske diskusjon. Nå frykter jeg at Arbeiderpartiet har glemt barnelærdommen om hvor avgjørende viktig avisene er for vår evne til å ta kloke beslutninger i fellesskap. Det krever nå som før et mangfold av aviser og åpen debatt. Tidligere var mediepolitikk en sentral del av Arbeiderpartiets program og høyt prioritert politisk. I Soria Moria I lovet den rødgrønne regjeringen å øke pressestøtten, et løfte som ikke ble holdt. I Soria Moria II er mediepolitikken knapt nevnt.

Hvorfor har Arbeiderpartiet nedprioritert mediepolitikken? Kanskje fordi partiet ikke eier aviser lenger, og har glemt hvor viktig avisene er for det offentlige ordskiftet? Kanskje fordi det tilsynelatende er et mediemangfold rundt rikspolitikken – i Oslo. Utenfor Oslo blir mediemangfoldet mindre og mindre. Kanskje tror partiets folkevalgte Twitter og Facebook vil ivareta ytringsfriheten? Kanskje er demokratiambisjonene glemt?

Google, Twitter og Facebook betaler ikke en eneste journaliststilling. Fortsatt er det avisene som gjør så å si alt arbeidet med å finne nyheter. Nesten alle nyheter i norske medier er gravd frem av en avisjournalist. Svekkes avisøkonomien, blir beskrivelsen av samtiden svekket. Da hjelper det ikke om flere medier står klar til å plukke opp og republisere de nyhetene som ikke lenger graves frem om hverdags-Norge.

Utenfor Oslo er det bare Bergen, Stavanger, Skien og Tromsø som har mer enn en dagsavis. Uten en klok mediepolitikk, og et mye bedre mediepolitisk håndverk, får vi enda færre medier, færre journalister Færre lokalaviser vil overleve, knapt noen byer utenfor Oslo vil ha mer enn en avis. Dagsorden vil monopoliseres og sentraliseres ytterligere, til noen få medier i Oslo.

Konsekvensene for politikken og debatten er dramatiske. Men endringene kommer langsomt, med små skritt. Det er kanskje ingen som savner Fremtiden eller Arbeider-Avisa lenger. Men med dem forsvant et alternativ i Drammen og Trondheim. Begge byene er for store, med for sterke samfunnsinteresser, til at det er riktig med en medievirksomhet. Alle redaksjoner, særlig store, trenger dessuten å utfordres for å gjøre en best mulig jobb for nyhetskildene og leserne i sitt lokalsamfunn.

Kan vi hindre at medieområdet svekkes og monopoliseres?

Selvsagt. Det lett å beskrive politiske rammebetingelser som fremmer mangfold og god journalistikk. Mediestøtteutvalget, der jeg er medlem, skal i høst avgi innstilling om to viktige elementer i mediepolitikken; fritaket for moms for den som kjøper avis, og pressestøtte til aviser med dårlig økonomi. Men det hjelper fint lite å flikke på disse ordningene, hvis ikke Arbeiderpartiet finner frem igjen barnelærdommen om betydningen av journalistikken og avismangfoldet.

Vi får de mediene vi fortjener. Alt vi tar for gitt, og dermed forsømmer, vil forfalle. Alt vi tar alvorlig, kan vi forbedre. Åse Kleveland viste det da hun var kulturminister og fikk ansvar for pressepolitikken. Hun gjorde en gnistrende jobb som medieminister, og fikk stor tillit i mediene. Men etter Åse Kleveland har pressepolitikken vært på ørkenvandring. Siden da har antall byer med mer enn en dagsavis falt fra 15 til 5.

Innen årsskiftet skal Anniken Huitfeldt få den innstillingen mediestøtteutvalget nå strever for å bli ferdig med. Det blir virkelig spennende å se hva hun vil gjøre med den. Klarer hun å løfte avispolitikken tilbake til sentrum av demokratidebatten? Det er der den hører hjemme: Midt i diskusjonen om hvordan vi får fram viktige spørsmål, belyser dem med fakta og argumenter, blir enige om hva som må gjøres, og mobiliserer handlekraft

til å gjennomføre det vi blir enige om er riktigst.