Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

I epilogen av sin biografi om Stein Ørnhøi skriver Stein Aabø, den nå «pensjonerte» læreren og dagbladjournalisten, blant annet følgende: «Som partifelle har Stein i hovedsak vært lojal, men mer til partiet enn til den enhver tid sittende ledelse. Det er liten tvil om at særlig Erik Solheim, men også Kristin Halvorsen tidvis har opplevd Stein som en plagsom kritiker.»

I den grad dette er sant – og det tror jeg det er: Sånne folk skulle ethvert politisk parti ha, sånne skulle enhver arbeidsplass ha – sånne mennesker vokser ikke på trær. Og: Stein Ørnhøi har jo definitivt kommet ned fra trærne for lenge siden.

Stein Ørnhøi (84) er den eneste rabulisten igjen av SVs veteraner sjøl om det også hender Berit Ås glimter til. Det er klart den mannen fortjener en biografi. Den har han nå fått av en annen Stein som kjenner norsk politikk godt, som har en flott penn (sjøl om han nok som de fleste andre skriver på PC) og som gjennom sine solide kommentarer i Dagbladet alltid har stått arbeider- og fagbevegelsen nær. Spørsmålet som kan reises er sjølsagt om det er for nært? Men som Nordahl Grieg en gang så vakker skrev i et krigsdikt: Vi er så få her i landet. Derfor: Få

- om noen – er bedre kvalifisert til å skrive biografi om Stein Ørnhøi, SVs enfant terrible, enn nettopp Stein Aabø.

Biografien er innom det meste. SF-eren, stortingspolitikeren, læreren, Nei til EU-lederen, NRK-mannen, teatersjefen, ektemannen, pappaen – og bråkebøtta. Mitt sterkeste personlige minne er fra 1979 da Altakampen raste som verst, og stortingsrepresentant Ørnhøi slo seg ned sammen med de demonstrerende samene på Karl Johan (foran Stortinget). Politiet kom og SV-eren fikk noen timer på glattcelle. Deretter bar det rett til stortingsalen. Da var det ikke bare Kåre Willoch som gned seg i øynene og måtte spørre seg sjøl om «alt gikk så meget bedre nu». Aabø skriver om fengslingen.

Boka åpner med en viktig historie i Ørnhøis liv da han i 2007 kjempet for at regjeringen skulle kjøpe jagerfly av svenskene, ikke amerikanerne. Ørnhøi tapte. Det var særlig måten han kjempet på, midlene han brukte, som ble slått stort opp. I pressen og andre steder. Men Ørnhøi sto han av. Den gangen som så mange andre ganger både før og etter 2007. Aabøs portrett viser en mann som tåler å stå i blåsten, som kan kritisere andre nådeløst, men likevel leve med at han sjøl kan få så hatten passer. Stein Ørnhøi har vært ute ei vinternatt eller to tidligere. Ja, det kan nesten se ut som han liker vinteren bedre enn sommeren.

SV – og spesielt forløperen SF- er et parti som ble dannet av noen politiske gründere som flyktet fra Arbeiderpartiet, som syntes Ap ble for tannløst. Kanskje særlig i utenrikspolitikken og i kampen mot atomvåpen. Den ramsalte kritikken mot Ap har avtatt sterkt hos de ledende tillitsvalgte i partiet de seinere årene, men hos Ørnhøi lever den i beste velgående. I en artikkel i boka «Markedets vidunderlige verden» fra 1998 skrev Ørnhøi en artikkel der han anklaget politikere, «SV og LO inkludert» for å ha blitt del av en elitekultur. Men først og fremst gikk han til frontalangrep på Arbeiderpartiet. Han skrev blant annet dette: «Arbeiderpartiet overlever ikke i kraft av at de er et parti. Dagens Ap-landsmøter er en samling av politisk lønnede og ansatte – en samling av laugsbrødre. Partiet overlever som næringsvei. Sammen med LO, Samvirke, AOF og en rekke andre mer eller mindre politiske kommandittselskaper. Selv i våre minste fylker har dette politiske konsernet titalls av lønnede folk. Det er ordførere og frikjøpte fylkespolitikere, det er LO-sekretærer og studiesekretærer. Og så kommer AUF i tillegg. Arbeiderpartiet er et konsern som tilbyr sine varer hvert annet år. Partiets massegrunnlag er noen tusen kommunestyrerepresentanter.»

Ørnhøi tør altså uærbødig nok å sammenligne Arbeiderpartiet, det Kongelige, Ørnen blant partiene – med et konsern. Jeg tilstår så gjerne, subjektivt som det sjølsagt er, at sånne politikere savner jeg! Dette er frekt, dette er modig – og det er om ikke helt sant, så nesten.

Denne boka handler imidlertid om mye, mye mer enn Ørnhøis kritikk av Arbeiderpartiet, men denne kritikken ligger til grunn for mye av hans politiske tenkning. Derfor er den viktig i en biografi om ham. At han har skrevet ei kokebok og at han som sjelden gråter likevel gjorde akkurat det i Hanna Kvanmos begravelse, er også noe vi kan lese i boka. Og som krydrer bilde.

Har denne boka så ingen lyter? La meg si det sånn: Hadde jeg skrevet den, ville jeg insistert på en del bilder fra Ørnhøis liv. Nå fins det bare et portrett på omslagets forside og et svart-hvitt bilde helt til slutt. Og hadde dette vært min bok, ville jeg sitert hovedpersonen mindre i direkte tale. Som leser vil jeg ha Aabøs bilde av Ørnhøi, ikke Ørnhøis egen sjølfremstilling. Sånn sett har denne boka blitt et slags portrettintervju i bokform. Og dermed antagelig litt for snill mot den biograferte.

Stein Ørnhøi viser i denne boka en kjærlighet til sitt parti SV som er bemerkelsesverdig. Han lever virkelig opp til ordtaket (stammer fra Bibelen, Hebreerne 12.6) «Den man elsker tukter man».

Så hvilket råd har han da til dagens SV-ledelse? Aabø avslutter boka si med det svaret. Og det går sånn: «For SV handler det dessverre igjen om å bygge allianser for å få regjeringsmakt. SV må i stedet velge seg noen saker. Det må fornærme den norske eliten, som Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum gjør. Slik at Aftenposten går av skaftet og Harald Stanghelle blir bekymret. Man må utfordre det etablerte tankegodset. Audun er ikke uenig i det. Men han er for ordentlig og snill. Han liker kanskje ikke å være rampete.»

Men det gjør altså Stein Ørnhøi – han liker å være rampete. Og Stein Aabø har skrevet ei flott bok om denne rampegutten som aldri ser ut til å bli voksen.