JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Journalist Per Lars Tonstad skrev i 2012 en biografi om den for det norske folk kanskje mest kjente samiske kunstneren Mari Boine. I år har han tatt for seg den mest kjente politikeren Ole Henrik Magga (født 1947), den første sametingspresidenten.

Og det har blitt en biografi der vi som det står på bokomslaget «blir kjent med Ole Henrik Magga og kampen for anerkjennelse av samisk kultur, identitet og ikke minst språk.» Tonstad er nemlig nøye med å sette sin hovedperson inn i en sammenheng. Vi leser oss derfor gjennom flere sider hvor Magga ikke er nevnt med et ord, men hvor samenes posisjon og situasjon i det norske storsamfunnet skildres og problematiseres. Dette er like mye en historiebok om samenes kamp fra Kautokeino-opprøret i 1852 til dagens dato som det er en biografi om Magga. I hvert fall kortversjonen av denne historien. Og forfatteren står definitivt på samenes side.

Magga er født inne på Finnmarksvidda på en plass som heter Ávzevuopmi, om lag 30 kilometer fra Kautokeino. På vidda bodde han med sin eneforsørgende mor og hennes familie til han kom i skolemoden alder. Da bar ferden til internatskole i Kautokeino. Han kunne ikke et ord norsk, noe som var en stor ulempe da dette var undervisningsspråket. For lærerne kunne ikke samisk. Og det var en del av den offisielle skolepolitikken. Kunne ikke samene norsk, så skulle de lære det. Vi kjenner dette som den ekstreme fornorskingspolitikken. Elevene fikk ikke en gang lov til å snakke samisk. Ikke rart Magga lengta hjem.

Men etter hvert lærte han seg norsk og mye, mye mer – han ble en mann å regne med – ja, ifølge Thorbjørn Jagland er Ole Henrik Magga en av de fire store i norsk etterkrigshistorie sammen Einar Gerhardsen, Jens Evensen og Thor Heyerdahl. Ikke noe mindre enn det, altså.

Jeg skal ikke gå gjennom Maggas liv her. Det får du vite det meste om hvis du leser boka. Men at det er en veritabel klassereise Magga gjør, er hevet over enhver tvil. Og undertittelen på denne boka «Kamp og kompromiss» er talende for hans virke som politiker. Kampen for samenes rettigheter og kultur, identitet og språk er allerede nevnt – han var sjølsagt også en stemme i Alta-aksjonen. Skjønt, det fantes langt radikalere krefter – også blant samene – enn Magga. Derav kompromiss – Magga ville ha resultater. Ikke bare prat om klassekamp og revolusjon.

La meg trekke fram en historie fra boka. Dalai Lama er i Norge for å motta Nobels Fredspris. Året er 1989. Den tibetanske munken, den åndelige og politiske lederen, blir av Magga invitert til å besøke det relativt nyetablerte Sametinget og Sapmi for øvrig. Dalai Lama dro til Finnmark og fikk seg en tur på vidda i 40 graders kulde. Tonstad skriver om den gangen munken ble spurt om hva som overrasket ham mest med menneskeheten. Da skal Dalai Lama ha svart: «Menneskene. De ofrer helsen for å tjene penger, og bruker deretter penger for å gjenvinne helsen. Og så er de så engstelige for framtiden at de ikke nyter øyeblikket. Resultatet er at de verken lever i øyeblikket eller i framtiden. De lever som om de aldri skal dø, og så dør de uten egentlig å ha levd.»

Tonstad skriver ikke noe om Magga kjente til dette svaret, men det skulle ikke forundre meg om Ole Henrik Magga kunne ha sagt noe lignende.

Forfatteren har skrevet ei bok som oser av en dyp respekt og ydmykhet både overfor den biograferte og den samiske kulturen og levemåten. Det er mer politikeren enn mennesket Magga som her står i sentrum. Hadde jeg vært Tonstads redaktør ville jeg bedt ham bestemme seg for om han skulle velge fornavnet eller etternavnet når han refererer til den biograferte. Nå gjør han begge deler, og det er ikke lett å se logikken i det. Her passer det seg best å være konsekvent – enten eller, ikke både og. Og hadde jeg vært korrekturleser, ville boka forhåpentligvis hatt noen færre ortografiske feil også.

Men ellers er det en bok om en stolt, voksen og kjempende mann som sikkert er kontroversiell både i egne rekker og utenfor. Men det er liten grunn til å tro at han ikke hele sitt lange liv har villet sitt urfolk det aller beste.