JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Filmhistoriker Johanne Kielland Servoll (født i 1979) debuterer så vidt jeg kan forstå som forfatter med biografien om Vibeke Løkkeberg (født i 1945), norsk films ubestridte urokråke og femme fatale. Den høyreiste bergenseren, født på Lindås (en nordlig bydel) og oppvokst i arbeiderklassebydelen Laksevåg i sentrum av byen. Og apropos Laksevåg, eller nærmere bestemt bombingen av Laksevåg høsten 1944 og like før Løkkeberg (for øvrig født Kleivdal) ble født, rammer på en måte inn denne boka. Ved at Servoll beskriver de faktiske hendelsene i begynnelsen av boka og hvor hun mot slutten beskriver Løkkebergs roman «Allierte» som handler om dette angrepet. For det var nemlig engelskmennene som bombet Laksevåg tilbake til steinalderen – våre allierte. Utallige sivile menneskeliv gikk tapt. Bergensere. Vibeke Løkkeberg opplevde altså aldri angrepet, men familien hennes gjorde det. Og fikk merker av det på en måte som også skulle prege henne.

Historien om Vibeke Løkkeberg er storyen om den unge ambisiøse jenta som tidlig forlot hjembyen. Hun reiste raskt ut av landet, men hadde en drøm om å bli skuespiller. Det ble hun også – om ikke ferdig utdannet, så praktiserende, ikke minst i regissøren Pål Løkkebergs tidligste filmer – en mann hun altså giftet seg med og tok etternavnet til (sånn man som regel gjorde på den tida – 1964) – et navn hun har beholdt til denne dag.

Men det bodde en opprører i Vibeke, hun lot seg ikke kun være til sin manns (og andre menns) velbehag som det ble forventet at hun skulle være – hun ville skape noe sjøl. Dermed endte hun som startet foran kameraet bak kameraet – hun ble filmregissør, skilte seg fra sin mann og la ut på et liv i nærmest konstant kamp i nærmere 50 år.

Etter hvert traff hun høvdingen – eller unnskyld – Terje Kristiansen, kinosjefen på Ås i Akershus rett sør for Oslo. Riktig nok var de glade i hverandre, riktig nok ville de ha barn og skape seg en familie – men framfor alt ville de lage filmer. Kontroversielle som de begge var – to kruttønner på hver sin måte – gled de ikke glatt inn i et ganske borgerlig og konservativt filmmiljø – konservativt så vel filmfaglig som politisk. De ble filmparet med store egoer som flere av kollegene ikke ville ta i med ildtang. Spillefilmen «Løperjenten» gikk bra, også sett fra kritikerhold, men resten av produksjonen fikk nok mer slakt enn panegyriske anmeldelser. Kanskje ikke bare fordi Kristiansen & Løkkeberg var nyskapende og annerledes, men de tok også veldig stor plass. Og særlig kvinner skal ikke det. De skal jo lage mat og passe unger! Og ellers holde kjeft. Vibeke Løkkeberg fikset for så vidt det første, men ikke det andre.

Paradoksalt nok var det sine egne hun skulle få det av. Gang på gang ble filmene hennes mislikt av kritikerne i bergensavisene. Ikke en gang «Løperjenten» - en film de aller fleste andre nærmest geniforklarte – gikk hem i Bæærgen. Enda den handler om byen mellom de sju fjell og der de fleste skuespillerne var bergensere. Som kjent er mange kunstnere nærtagende vesener, de liker anerkjennelse bedre enn ris og kritikerslakt – Vibeke fikk tidlig et anstrengt forhold til fødebyen. Og hun bor den dag i dag i Oslo.

Filmkritikken ble etter hvert så overveldende negativ til tider for Vibeke Løkkeberg at hun begynte å se seg om etter andre ting å livnære seg på. Kunstnersjel som hun er, ga hun seg skjønnlitteraturen i vold. Til nå har 75-åringen skrevet seks romaner.

Servoll har skrevet en tykk, velskrevet bok om Vibeke Løkkeberg. At det er en forfatter med forståelse for film, skinner tydelig gjennom. Noteapparatet er upåklagelig, det er en faglig etterrettelig biografi. Og hun ser virkelig ut til å ha fått Løkkeberg til å løsne på tungebåndet. Derfor skjuler boka lite.

Skal jeg innvende noe, må det være at den kanskje er litt for snill mot den biograferte. Riktig nok får Løkkebergs mange kritikere slippe til med solide salver, men det er liksom alltid Løkkeberg som får det siste ordet. På den annen side går hun ikke i den fella å portrettere henne som et offer – en rolle som mange av Løkkebergs motstandere mente at hun i altfor stor grad spilte i det virkelige livet.

Johanne Kielland Servoll har levert et sterkt og medrivende portrett av en av Norges mest markante kunstnere de siste femti årene. Aldri politisk korrekt, men med sitt lange flagrende hår og ustyrlige temperament er hun på sitt beste et bål av vilje.