JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi har et gammelgresk ord for den som elsker kunnskap. Og gresk forstått er kunnskap noe langt mer enn bare teoretisk viten, det er også praktisk kunnen. En «ekte greker» fra antikken dyrket harmonien mellom kropp og sjel, mellom håndens og åndens arbeid. Aristoteles’ gyldne middelvei er bare ett eksempel. Ordet er for øvrig filosofia – altså filosofi.

Alt dette, og en god del mer, slo meg da jeg leste Siri Helles forsvarsbok for praktisk arbeid. Den handler om Siri som finner ut at hun skal bygge en utedo, noe hun aldri har vært i nærheten av å gjøre før. Hun var aldri noen kløpper i sløyd på skolen, men var langt bedre i matte. I hvert fall teoretisk. I boka fyrer hun av ei ramsalt salve mot norsk skolevesen som ikke skjønner hvordan for eksempel matematikk kan kobles til det praktiske liv – og dermed bli interessant. Og mer enn det – matte blir mulig å mestre om det blir satt inn i en hverdagslig kontekst.

Noen vil nok lese denne boka som en kjærlighetserklæring til det praktiske arbeid, til kroppens og nevenes kunnskap. Det er boka i aller høyeste grad også. Helle, som i all hovedsak livnærer seg som journalist og skribent – gjerne med mat og næringsmidler som tema – får til slutt satt opp utedassen sin. Om den ikke står hundreprosent vinkelrett i landskapet, så opplever hun en voldsom mestringsfølelse – ja, en glede over en nyvunnet ferdighet.

Dette er ei klok bok. Og det kanskje aller fineste med den er at den ikke polemiserer mot akademikere og andre teoretiskere, den forkynner ikke et enten eller, men et både og. Den er gammelgresk i hele sitt anslag, den er raus og vidsynt. Og den er så betimelig i vår teoretiserende og populistiske tidsepoke. Siri Helle er riktig nok ikke den eneste som har denne kunnskapen, men en av de ytterst få som er villig til å dele den med offentligheten uten å bli arrogant eller flåsete. Sånne forfattere vil boknorge ha!

På sitt beste skriver hun som her: «Hender grip, veg, skjønar, tolkar og forstår. For oss og med oss. Dei løftar, plasserer, strekker seg ut og bergar det som er i ferd med å ramle ned, stikk sytråden beint gjennom nåla og snirklar ho gjennom det rynka stoffet med jamne sting, sjølv på baksida der auga ikkje kan fylgje med. Hender handlar handfast og bestemt når dei veit kva dei skal. Og føler seg forsiktig fram gjennom rommet som er for mørkt for auga våre. Modige strekker dei seg føre, ut i det ukjende.»

Vakkert!