JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Noen husker det som om det var i går, andre har glemt – eller fortrengt – de viktige 1970-årene. Da skjedde det som vi alle veit mye som endret samfunnet om ikke fundamentalt, så ganske mye. Det politiske tiåret, i hvert fall for venstreradikalere som hadde sin storhetstid denne perioden. Men vi snakker langt ifra om noen monolittisk venstreside der de var enige om alt, snarere tvert imot. Venstresida, inkludert diverse alternativbevegelser, rommet så vel AKP (ml) som hippie- og flower-power- bevegelsen. Noen okkuperte Slottsparken, andre dro på hemmelige sommerleirer med dekknavn og Maos lille røde på baklomma. Og noen dro til Karlsøy i Troms og skaffet seg geiter og et lite gårdsbruk. Mange av de sistnevnte kom ganske slukøret tilbake til sydligere strøk et par år seinere, mens et lite fåtall klorte seg fast på den værharde øya som fortsatt arrangerer sin årlige musikk- og kulturfestival – i hvert fall utenfor koronasesongen.

Men det aller viktigste som skjedde i dette sagnomsuste ti-året var den nye kvinnebevegelsen som ikke bare røsket opp i menns holdninger, men en del gamle kjerringers også. Kvinnebevegelsen fram til 1970 var relativt borgerlig, nå ble det fart i sakene. Og noen menn med gryende skjeggvekst skiftet fottøy og hang seg med de også. Den nye kvinnebevegelsen er det skrevet flere bøker om, men nylig kom jeg over en sju år gammel bok der et forskerfellesskap ved UNI Rokkansenteret tematiserer ulike sider ved denne nye bevegelsen.

Den nye kvinnebevegelsen satte ikke bare en god del nedarvet tankegods på dagsorden i det offentlige ordskifte, den tok disse tankene med seg hjem også. Det var liksom ikke ett sted du kunne puste med den gamle nesa, du måtte ta konsekvensene av dine progressive tanker også på ditt eget kjøkken. Særlig utfordrende var nok det for mange menn som neppe visste om ei vaskebøtte var rundt eller firkanta, som så på omsorgsarbeid og bleieskift som kvinnfolkarbeid. Jeg er sjøl gammel nok til å huske at det ble en og annen diskusjon foran oppvasken ja. Samtidig kan vi nok i ettertidas alltid mye klarere lys slå fast at også en del av denne formen ble tatt med videre til våre dager. Moderne slagord som «alt henger sammen med alt» og «alt er politikk» ble på et vis «født» på 1970-tallet, og har blitt med som en nisse på lasset siden.

Og det er nok mange grunner til at kontroversielle temaer og ideer fra denne tida ble med videre, vi skal ikke se bort fra at nettopp de mange diskusjonene og uenighetene ulike kvinnebevegelser mellom, bidro til deres levedyktighet. Det var i sannhet ei heftig tid, ei tid full av en mengde nabokjerringer som aldri lot en sjanse gå fra seg til å fortelle deg hvordan du burde leve ditt liv.

De seks kapitlene i denne boka er ikke overraskende relativt akademiske i sitt anslag. Flere av dem er basert på forskning på feltet. Og jammen har den ikke viet plass til en artikkel om mannsbevegelsen også.

Jeg lar sjelden en sjanse til å oppleve 1970-tallet på nytt gå fra meg. Denne boka ga meg dessuten mye mer viten enn jeg hadde fra før. Det er en god egenskap for en sakprosabok. Og jeg fant fort ut at det ikke var noen grunn til at denne skulle stå ulest i bokhylla lenger.