Jeg hadde ikke vært der på 33 år, men den siste og eneste Strömstadturen rant meg plutselig i hu og sto «klar som korvspad» – sånn snakker svenskene – i min hukommelse.

Jeg og min bedre halvdel hadde fått låne en gammel Renault 4 for å reise til nære venner som arbeidet i regionalradioen i Bohuslän. Gjennom jobben hadde de mulighet til å kjøpe fjernsynsapparat til en veldig gunstig pris for oss. Vi hadde bestemt oss for en 19-tommers Philips, fargefjernsyn selvsagt, selv om den skulle være hvit som uskylden. Hvitt fjernsynsapparat var dødsstilig på det tidspunktet. Som bestilt, så levert i Strömstad, en søndag i mai.

Jeg hadde vondt i magen ved tanken på det som gjensto; å kjøre over Svinesund med en smuglet tv under et teppe i baksetet. Fra unge dager er jeg nemlig sterkt traumatisert av smugling og lider av kroniske senskader som neppe lar seg behandle. Si ordet «toll» eller «tollbetjent» til meg og svetten renner. Lidelsen stammer fra den gangen jeg 16 år gammel fikk i oppdrag av slekt og naboer å bære to flasker brennevin over grensa. To tollbetjenter tok tak i meg og spurte hvor gammel jeg var og jeg måtte stammende forklare meg om saken; at de voksne hadde hendene fulle med unger og bagasje, at jeg var deres flaskebærer, at jeg ikke hadde handlet inn flaskene og slett ikke var noen smugler. Skamfullt var det likevel å stå der til allmenn spott og spe, bli belært og irettesatt.

Kort før Svinesund sto det politifolk i veikanten og vinket oss inn. Politifolk i sine uniformer har nesten samme effekt på mitt parasympatiske nervesystem som tollbetjenter. Svetten sprutet. Nå var vi avslørt, trodde jeg. Men det eneste politiet ønsket var å sjekke førerkort og at sjåføren min skulle blåse for alkotest. Jeg lot som jeg sov, og lovet stille for meg selv at aldri mer, aldri noen sinne i livet skulle jeg smugle.

Ørje tollstasjon har jeg og min bedre halvdel derfor passert mange ganger med god samvittighet. Likevel stiger hjertefrekvensen, fordi jeg er betinget til det som Pavlovs hund. Ved et eneste tilfelle er vi blitt stoppet og gransket. Vi hadde ikke mer enn den lovlige alkoholkvoten og derfor intet å frykte. Men denne gangen skulle alle pakkenelliker endevendes, fikk vi beskjed om av tollerne. Den største pakken var vår elektriske hyttedass som skulle til Oslo for overhaling. Produktnavnet er Cinderella og den sto nå drapert i en sort søppelsekk.

– Det er Cinderella, dassen vår, og alle sinkbøttene i stabelen der er pissebøtter til ulike venners hytter, forklarte mannen min, som sant var.

– Kjør, sa tolleren med tomme øyne.

Nins

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 4/2011)