JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg har lest Haakon Lies andre bind i biografien om vennen og partikameraten Martin Tranmæl. Opprøreren, agitatoren, samfunnsstormeren. Som startet som politisk rebell og utviklet seg til en samarbeidets mann. En historie skrevet av en høvding om en annen, nærmest. For Martin Tranmæl, Haakon Lie og sjølsagt Einar Gerhardsen er de tre store arbeiderpartibautaene i partiets historie. Uten dem, hadde Ap aldri vært ørnen blant partiene, som Reiulf Steen en gang så poetisk formulerte det.

I «Veiviseren» er det årene 1928 og fram til Tranmæls død i 1967 Lie skriver om. Og som i første bindet er det heller ikke fotnoter i denne. For her deltar også Lie sjøl, han er i høyeste grad med. Det er på sett og vis dette bindets styrke og svakhet. At forfatteren av og til må beskrive seg sjøl i tredjeperson, er mest sjarmerende, men likevel kan noen av episodene som behandles bli noe nærsynte. Og noen form for kritikk av den bejublede Tranmæl glimrer helt ved sitt fravær.

I det første bindet var Lies stemme mer framtredende, her har han valgt å benytte seg av relativt lange, og mange, sitater fra brev og andre dokumenter han har tilgjengelig. Dette gir teksten et anstrøk av historisk korrekthet og etterrettelighet, men blir også noen steder litt kjedelig. Dessuten er krigsårene for omstendelig behandlet, syns jeg. Riktig nok var disse fem årene viktige år både i Arbeiderpartiets og Tranmæls historie, men mange av oss som er for unge til å ha opplevde krigen, har fått mer enn nok krigsskildringer. «Unnskyldningen» får være at Lie skrev denne boka for 29 år siden.

Behandlingen av mellomkrigstida mest interessant begivenheter som kriseforliket, hovedavtalen og dannelsen av Nygaardsvold-regjeringen, er nesten like spennende som en kriminalroman.

En annen svakhet ved dette bindet som bokverk og biografi er at Tranmæls siste år blir ganske raskt oppsummert på de siste 50 sidene. Også dette kan sjølsagt forsvares. For en superaktiv mann som Tranmæl tok det jo merkbart roligere etter at han forlot partipolitikken. Og noe privatliv av stor interesse hadde visst nok ikke den barnløse ungkaren Tranmæl. Det var Arbeiderpartiet Martin Tranmæl var gift med, ingen andre. Kanskje nettopp derfor satt han i partiets sentralstyre til 1963. Da var han 84 år gammel!

Den aller sterkeste siden ved dette bindet er at den i all hovedsak er skåret over den samme lesten som første bind. Her får du ikke bare en partihøvdingsbiografi, men også den samtiden han levde i detaljert beskrevet. Og av en mann som sjøl er (var) like glødende engasjert som Tranmæl. Sånt blir det viktig arbeiderhistorie av. Ja, Haakon Lies to bind om Tranmæl føyer seg inn i rekka av helt nødvendig litteratur for dem som vil skaffe seg en oversikt over norsk arbeiderbevegelses historie.