JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For romanen «Den underjordiske jernbanen» som kom ut i USA i 2016, året etter i Norge, vant forfatteren Colson Whitebread Pulitzerprisen i skjønnlitteratur i 2017. Og for dem som ikke veit hva den underjordiske jernbanen – eller The Underground Railroad – er for noe, kan Wikipedia melde følgende: «Den underjordiske jernbanen var et uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som slaver på 1800-tallet i USA benyttet seg av for å rømme fra slaveriet i sørstatene til friheten i de frie statene i nord og i Canada. De fikk hjelp til flukten fra abolisjonister (motstandere av slaveri) og andre allierte (som eksempelvis kvekere) som var sympatisk innstilt for deres sak. Begrepet ble også benyttet på abolisjonister, både svarte og hvite, frie og slaver, som hjalp flyktningene. Andre flyktningeruter førte til Mexico eller oversjøisk.»

Og ved siden av amerikanernes behandling av sine mange urbefolkninger, mest kjent som indianerne, hører slaveriet til den delen av historien som de bør skamme seg aller mest over. Den fremragende og i New York-fødte forfatteren Colson Whitehead (1969), har skrevet en kruttsterk roman om slaveriets absurditeter og grusomheter. Han vant ikke bare en pulitzerpris for boka, men også The National Book Award i 2017.

Romanen er en såkalt historisk roman. Det betyr at den bygger på historiske fakta, men har en fiktiv story som bærende element. Vi møter den sekstenårige Cora som er slave på en bomullsplantasje i staten Georgia. Vi er på begynnelsen av 1800-tallet, og Cora behandles som slaver flest: beyond human understanding – hinsides vår fatteevne. Voldtekt er bare fornavnet. Coras mor stikker fra det hele, og Cora drømmer hele tida om å gjøre det samme. Her er det den underjordiske jernbanen kommer inn. Flukten fra sør til nord. Cora får med seg vennen Caesar. En dag stikker de fra elendigheten, men i deres fotspor følger også den fanatiske slavejegeren Ridgeway. Hans jobb er å få rømte slaver tilbake til sine eiere. Mot en viss belønning, sjølsagt. Mye av spenningen og drivet i Whiteheads fortelling handler om denne jakten. Men samtidig får forfatteren også sagt en del mer, for eksempel dette om sitt eget hjemland: «De hvite kom til dette landet for å begynne på ny frisk og flykte fra sine herrers tyranni, akkurat som frigitte hadde flyktet fra sine. Men de idealene de holdt i hevd for sin egen del, nektet de andre.»

Altså: Alle mennesker var kanskje ikke født like – likevel. Eller som det står i uavhengighetserklæringen: We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal.

Cora er et flott kvinneportrett. Hun kjemper seg framover, verken volden og fornedrelsen hun blir utsatt for eller bitterheten hun rettmessig bør få lov til å bære på, knekker henne. Hun vil bare være fri, hun vil bare være et menneske som alle andre. Hun skjønner like lite som svært mange andre afroamerikanere hvorfor svart hud gir henne status under dem med hvit. Samtidig skjønner hun at å unnslippe slaveriet er en illusjon. Arrene vil aldri blekne bort. Og Whiteheads forteller sier: «Og Amerika er også en illusjon, den største av dem alle. Den hvite rase tror – tror av hele sitt hjerte – at det er dens rett å ta jorden. Å drepe indianere. Føre krig. Trellbinde sine brødre. Denne nasjonen burde ikke eksistere hvis det er noen rettferdighet i verden, for dens grunnvoller er drap, tyveri og grusomhet. Men her er vi.»

Sjeldent har jeg lest det så to the point, så kortfattet – så sant.

Colson Whitehead har skrevet en fantastisk flott roman, troverdig og levende oversatt til norsk av Knut Johansen, for alle oss som er glad i amerikansk skjønnlitteratur, som er glad i Amerika, men som ikke liker den historien som viser hvordan dette rikt sammensatte landet ble til.