Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det Republikanske Partiet i USA er på frammarsj med enkelte reaksjonære strømninger som er så skremmende at til og med vårt hjemlige Fremskrittsparti blir en ufarlig svenskevits i sammenligning. Hva er det med USA – mulighetenes land?

I dag er det krisestemning i USA. Arbeidsløsheten er varig høy, om lag 10 prosent og tre ganger så høy som i Norge. Utenlandsgjelda stiger og stiger som en tsunamibølge og truer med å skylle innover det amerikanske folket som må betale regningen. Mange delstater sliter med stort budsjettunderskudd.

Helt siden Columbus seilte vestover på slutten av 1500-tallet, og ikke fant India – men det amerikanske kontinentet, og også det som seinere ble USA, har drømmen om det forjettede land vært sterk blant mange europeere.

I et historisk perspektiv er det særlig interessant at det ikke var overklassen som «søkte lykken» i USA, men snarere mennesker som hadde vanskeligheter med å brødfø seg og sine i deres respektive hjemland. Enten de var nordmenn eller irer, for å nevne et par nasjonaliteter som er godt representert i den nordamerikanske innvandrerstatistikken. Arven mange av dem hadde med seg var at i deres nye land skulle ingen kødde med mulighetene til å tjene seg fete og rike, verken statlige forordninger eller indianere. Eller fagforeninger.

Mot USAs republikanere, hvor de verste av dem maler hitlerbart på plakater av president Obama, biter verken filmskaper Michael Moore eller musikalske heroer som Bob Dylan og Bruce Springsteen. Borte er både Bush senior og junior, men det ser ut til å være nok av guvenører, senatorer og andre cowboyer å velge seg for å kjøre landet i grøfta, så vel økonomisk som militært.

I staten Wisconsin, for eksempel, finner vi guvenør Scott Walker som nettopp er en sånn reaksjonær cowboy i stripete dress, en mann som ikke må forveksles med «the song-writer» med samme navn. Guvenøren er nemlig en av dem som vil de amerikanske fagforeningene til livs.

For i disse dager er det fagforeningsknusing som er første punkt på dagsorden for mange republikanske politikere. I det som i århundrer har vært betegnet som frihetens land er kollektive forhandlinger ulovlig i fem stater. Og de nevnte politikerne jobber steinhardt for å få flere stater med på denne lista. Lover som skal begrense eller redusere fagforeningers innflytelse jobbes det med i ni andre stater også. I ti stater til er sånne lover allerede vedtatt. Vi kan altså i verste fall om ikke lenge oppleve at nesten halvparten av statene i verdens frieste land ikke har kollektive avtaler som vanlig praksis.

Og ikke bare driver republikanerne heksejakt på fagforeninger, de fremmer også forslag til kraftige økonomiske kutt som rammer offentlig ansatte. For i republikansk retorikk er det offentlig sektor med sine ansatte som får skylda for landets økonomiske problemer.

Damon Silvers, en av lederne for AFL-CIO, USAs faglige hovedsammenslutning, sier ifølge avisa Klassekampen at den økonomiske situasjonen brukes som en unnskyldning for å knuse fagforeningene gjennom å hevde at offentlig ansatte er late og overbetalte.

Jeg har dessverre hørt lignende uttalelser av norske politikere på høyresiden også. Kanskje ikke på deres offisielle landsmøter, men i baren eller på nachspielet etterpå.

Da Barack Obama ble valgt til amerikansk president i 2008, sto slagordet «Yes we can» sentralt. Nå sier den politiske høyresiden i USA det samme og lar fagbevegelsen få gjennomgå.

Ja, i USA er alt mulig.