JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For 40 år siden skjedde den største arbeidsulykka vi har hatt her til lands. Boligplattformen Alexander Kielland, oppkalt etter en av våre fremste forfattere – ja, en av de fire store – veltet og 123 mennesker mistet livet. Det har kommet sakprosabøker om ulykka, men knapt noen skjønnlitterær. Før i fjor. Da skrev Atle Berge romanen «Puslingar» som handler om denne tragedien. Romanen er til og med innstilt som en av tre bøker til LOs litteraturpris som skal deles ut i august i år. For det var arbeidsfolk, antagelig flere av dem også organisert i et LO-forbund, som mistet livet 27. mars 1980.

Berges roman starter da også med en kortversjon av den dramatiske hendelsen der ute i Nordsjøen denne skjebnesvangre datoen. Med et særlig blikk på den fiktive Jonny Lange og kompisen Trygve, får vi innledningsvis et grovriss av dramatikken. Hjemme i Nordhordaland sitter kona Astrid og den åtte år gamle dattera Marita. De hadde nettopp spist opp lapskausen og skulle pynte huset klart til på da meldinga om ulykka kommer over radioen. Det var mens de ennå hadde et håp. Alle døde jo ikke der ute. Men det svinner etter som dagene går. Håpet. Helt til de må se det grufulle i øynene. Jonny kommer aldri tilbake. Han ble igjen der ute på den iskalde sjøen, han har slutta å puste.

Trygve, kameraten, overlevde imidlertid. Men han skjemmes sånn overlevende i katastrofer som denne ofte gjør. Hvorfor overlevde akkurat jeg? tenker de ofte. Trygve holder seg derfor lenge for seg sjøl. Helt til han en dag melder seg for familien Lange. Kona Astrid vil helst glemme det hele, hun fortrenger sorgen og mener den beste måten hun kan komme videre på er å snakke minst mulig om det. Etter hvert får hun også en kjæreste, som blir ektemann og far til et nytt barn i familien Lange. Men Marita er av en noe annen natur, hun verken kan eller vil glemme. Hun engasjerer seg både i debatten om årsaksforklaringen til ulykken og i spørsmålet om størrelsen på erstatningsbeløpet.

Og det er her romanen egentlig begynner, det er Maritas kamp for å få vite hva som egentlig skjedde denne teksten handler om. Hele hennes tenåringstid preges av dette. En uro i kroppen, en mistanke om at den offisielle årsaksforklaringen som en granskningskommisjon har kommet fram til, ikke holder vann. Marita vil til bunns i saken. Så involvert er hun i dette prosjektet at hennes yrkesambisjoner går i retning av å bli oljeingeniør. Savnet av faren er altoppslukende. Det truer med å ødelegge hele hennes skolegang og ungdomstid.

Mer av handlingsreferatet skal ikke gis. Berge har et godt skjønnlitterært grep om dette stoffet. Jeg har tidligere lest rekonstruerte reportasjer om ulykka som går seg helt vill i oljeplattformterminologi og dermed skaper en stor avstand til de av oss som aldri har satt våre føtter på en sånn installasjon der ute i Nordsjøen. Berge går ikke i den fella. Heldigvis. I stedet har han skapt et varmt portrett av ei ung jente som er nysgjerrig, vitebegjærlig, har sterk rettferdighetssans og som ikke kommer videre i livet før hun har knekt koden. Men om dette holder til en litteraturpris for forfatteren, er det heldigvis ikke i mitt lodd å bestemme.