JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

På slutten av fjoråret kom historieboka om konsernet mange nordmenn har et ambivalent forhold til. Aage Storm Borchrevinks «Giganten» er som tittelen anviser i seg sjøl ganske gedigen. Skjønt, de siste skandalene som Dagens Næringsliv har gravd fram – det enorme milliardtapet i USA rakk ikke å få litterær behandling. Men noen solskinnshistorie har forfatteren likevel ikke levert.

Fortellingen om vårt nasjonale oljeselskap starter med en annen krise i utlandet. Midt i Sahara, i Algerie, har Statoil etablert et anlegg kalt In Amenas. I januar 2013 får dette anlegget besøk av en gruppe terrorister, og daværende konsernsjef i Statoil Helge Lund får nok å gjøre i tre døgn. Ellers mangler det ikke på andre eventyr i utlandet, men episoden i den nordafrikanske ørkenen er nok så langt den verste i selskapets historie. Skjønt, hva den nye skandalen i Junaiten kan føre til er det enda litt for tidlig å konkludere med. Og som nevnt heller ikke tema i Borchrevinks bok. En skandale han bruker en del plass på er utbyggingen på Mongstad.

Med nitidige undersøkelser og et voksent noteapparat jobber forfatteren seg gjennom Statoils historie fra dannelsen i 1972 og nesten fram til dags dato. Arve Johnsen, selskapets første sjef og selveste gudfaderen blir detaljert beskrevet. Det samme blir flere av hans bakmenn. Kampen om toppstillingene i Statoil har aldri vært noen søndagsskole.

Av det mer artige slaget er beskrivelsen av gründerperioden på plattformene der ute i den forblåste Nordsjøen der det var cowboytilstander, mange ansatte kom direkte fra Texas og arbeidsspråket var amerikansk. Et røft arbeidsmiljø hvor tempo var høyt, språket direkte og ofte vulgært og HMS noe de fleste stort sett ga faen i. Arbeidsulykker hørte med til dagens orden. Dette var en arbeidsplass for brautende menn. Til og begynne med også en del ufaglærte sjømenn, men etter hvert ble de fleste høyt kvalifiserte fagarbeidere. De fagorganiserte seg også. Og sikkerhetsarbeidet ble langt bedre.

Dette er ei bok med høye bølger og kastevind. På flere plan. Statoil har helt siden etableringen av selskapet vært storpolitikk. Ikke bare i det norske farvannet. Og vært nærmest ei slags hellig ku for utallige regjeringer: Forfatteren skriver blant annet dette mot slutten av boka: «Men regjering etter regjering har definert rettsstat, menneskerettigheter, godt styresett og kampen mot korrupsjon som grunnleggende norske interesser. Statoil har ofte ikke tjent disse interessene, og i noen tilfeller, som i Aserbajdsjan og Iran, vært med på å undergrave dem.»

Oljepolitikk har de siste femti årene vært hot stoff. Forfatteren bruker en del plass på delprivatiseringen av selskapet i 2001 som tvang seg fram i kjølvannet av New Public Management. For i starten var det stor avstand mellom Arbeiderpartiet og Høyre i oljepolitikken. Denne har med årene blitt mindre og mindre, noen forfatteren av denne boka viser på en forbilledlig måte. Med Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg ved det politiske roret i sosialdemokratiet, forsvant tankegodset fra Arve Johnsen og Finn Lied – Statoil havna til slutt på børsen. Hvem skulle trodd det på 1970- og 1980-tallet? At sjefen etter Arve Johnsen, Harald Norvik, også har en stor del av skylda for det, er hevet over enhver tvil. Men han var nå likevel bare en toppleder, og ikke landets statsminister. Skjønt, noe av det gjennomgående tema i denne boka er å vise hvor sentralt Statoil har stått i utviklingen av norsk politikk de siste femti årene. Statoil er liksom selskapet som ga oss velferdsstaten. Verken mer eller mindre. Den er vår femte statsmakt, som forfatteren skriver.

Mot slutten av boka kommer forfatteren naturlignok inn på klimatrusselen. Selskapet skifter relativt smertefritt navn til Equinor, mens miljøbevegelsen og det grønne skiftet rykker nærmere og nærmere. At oljeutvinningstakten ikke kan fortsette virker mer enn sannsynlig, at oljeboring i nordområdene kanskje blir svært vanskelig å få startet, er også trolig. I det hele tatt ebber historien om Statoil/Equinor på en måte ut i spørsmålet: Hva nå? Prisen på et fat olje har sunket dramatisk, flere og flere ser mørke skyer i horisonten. Det blir vanskeligere og vanskeligere for de sterkeste oljetilhengerne å forsvare gamle skanser. For rent retorisk er det ikke lenger bare pengene som rår, det har også blitt et spørsmål om planeten skal overleve.

Det er for tidlig å skrive historien om hvordan vårt gigantiske oljeselskap skal takle denne utfordringen. Enn så lenge får vi nøye oss med en velskreven sakprosabok om vår femte statsmakts første 48 år. Femti år blir olje- og gassbutikken sikkert, men hundre? Tja, den som lever får se.