JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Wenche Mühleisens fjerde roman siden debuten i 2010 må vi kunne kalle en kjærlighetsroman sjøl om også denne teksten kretser rundt den vanskelige kjærligheten, den som viser seg for de aller fleste av oss så ekstremt vanskelig å realisere. Men så er den jo som kjent størst av alt da – denne kjærligheten.

Fire personer får plass i Mühleisens roman: Erika, Jan, Mikael og Marie. De to førstnevnte er ekteparet, Mikael og Marie er de forstyrrende elementene i deres forhold. Eller er dem egentlig det? La oss begynne med et sitat fra Erika, jeg-fortellerens bekjennelse ganske tidlig i boka. Spørsmålet er sjølsagt sex eller ikke-sex. «Jeg hadde uansett aldri tenkt at vi måtte, så jeg mintes det øyeblikket som et kjølig drag over den nakne huden, som trekk fra en kjellerluke. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Sa antagelig: - Nei, klart vi ikke må, eller så sa jeg noe annet. Var det da det skjedde, at Jans kjærlighet til meg lydløst listet seg forbi meg, etterlot meg, mens jeg lå igjen?»

Denne retrospektive scenen er på en måte kjernen i denne fortellingen. Det er her Erica mener hun blir avelsket – for øvrig et herlig ord. Paret har nemlig ikke sex lenger, det har de faktisk ikke hatt på mange år. De sover i samme seng, men når dagen går over i natt slukker de høflig lyset og snur seg til hver sin side med ryggene mot hverandre.

For 20 år siden var Erika utro mot Jan. Her kommer Mikael inn i bilde. Han blir dog bare en bifigur her. Skjønt, da Jan mange år seinere får vite om det, tar han det svært tungt. Han går ned 20 kilo, blir suicidal og tror hele forholdet er slutt. Det viser seg ikke å stemme, men etter hvert mister han altså lysten på kona – den seksuelle lysten, vel og merke. Han vil ikke skilles. Og når vi som lesere kommer inn i denne fortellingen viser det seg at Jan har skaffet seg sitt eget utroskapsforhold, sitt sidesprang, med den 15 år yngre Marie.

Erika og Jan er i midten av 60-årene. Nå er det Erika som knekker sammen. Og de havner hos en parterapeut.

Erika føler seg forlatt, hun er sjalu og blir like usaklig som sjalue mennesker som regel blir. Ja, jeg-fortelleren gir oss hele følelsesregisteret til et bedratt menneske som raskt mister sjøltilliten og begynner å synes svært synd på seg sjøl. Jan tilbyr henne fortsatt ekteskap, de har tross alt en sønn sammen, men for Erika er ikke dette nok. Hun er lei av et kjølig samliv uten lidenskap og sex, mesteparten av bokas siste halvdel handler om dette.

Det er en sterk og virkelighetsnær beskrivelse forfatteren gir av Erika og hennes fortvilelse over sin egen ruin. Jans tafatthet er langt mindre inngående beskrevet, men vi kjenner absolutt igjen reminisenser av realisme her også. Og han er slett ingen dott uten følelser. Kanskje litt karikert, kanskje litt i overkant usympatisk, men absolutt mulig å tro på.

Men det er altså Erikas smerte dette i hovedsak handler om i denne korte romanen på bare 150 sider. Smerten, sorgen, desperasjonen og fortvilelsen – den presenteres til tider i et kanskje røft og konkret språk. Men litt paradoksalt kunne faktisk teksten vært kuttet enda noen sider. At Erika har det vondt, at kjærligheten er vanskelig, at kjærlighetssorgen nesten ikke er til å bære, skjønner vi ganske fort. Til tider utmaler forfatteren dette i for mange ord, i for mange gjentagelser. Det går liksom litt på tomgang til slutt. Skjønt, det ligger sjølsagt et poeng i dette også. Erika er sjøl inne på det i en av sine mange refleksjoner mot slutten av boka, at hennes sjølopptatthet, hennes subjektive smerte, kanskje er noe overdrevet sett i den store samfunnsmessige sammenhengen. I hvert fall var det sånn de en gang tenkte, disse gamle raddissene. Når det er sagt, er det jo skjønnlitteratur dette her. At kjærligheten, og mangelen på kjærlighet, er allestedsnærværende og mer irrasjonell enn de fleste av oss ofte vil erkjenne, kan vi ha godt av å bli minnet om noen og enhver. Skjønnlitteraturen er et utmerket sted for en sånn påminnelse.