Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det kan sies mye kritisk om USAs innenrikspolitikk. Om mulig er likevel utenrikspolitikken et hakk verre. Verdens militærpoliti, en rolle USA har påtatt seg siden landets inntreden på de alliertes side i den andre verdenskrigen, er en rolle ikke alle liker. Kanskje unntatt de mest patriotiske amerikanerne sjøl.

De mener at vi europeere skal være svært takknemlige for at de amerikanske soldatene har gått i krigen for oss alle, og slått kommunismen og andre ufordragelige ismer tilbake til der disse etter deres mening hører hjemme: På skraphaugen. Dem om det. Vi er mange som ikke har bedt amerikanerne om hjelp på dette området, snarere tvert imot.

Koreakrigen, Vietnamkrigen, støtten til ulike diktatorer i latinamerika, den skammelig og hyklerske boikotten av Cuba, handlingslammelsen i konflikten mellom Israel og Palestina i Midt-Østen, krigen i Irak og Afghanistan (som «feirer» 10-års jubileum i disse dager) – dette er noen eksempler på en utenrikspolitikk langt under det vi bør – og burde – akseptere. Det er skammelig alt sammen.

Noe av dette er historie, men ikke alt. Den sittende amerikanske presidenten, Barack Obama, lovte da han ble valgt høsten 2008 å trekke amerikanske soldater ut av i Afghanistan og ikke minst stenge den forferdelige fangeleiren i Guantánamo på Cuba i løpet av 2010. Dessverre har ikke Obama gjort dette ennå.

Bare det at USA har en base på Cuba, landet hvis regime de hater mer enn noe annet, burde være gjenstand for massiv kritikk. Cubanerne har da heller aldri lovprist den amerikanske militærbasen øst i landet. Den burde vært fjernet for lengst. Cuba har så vidt meg bekjent aldri gjort USA noe annet enn å kaste ut en gjeng griske, amerikanske råkapitalister i forbindelse med revolusjonen i 1959, amerikanere som skodde seg på prostitusjonsvirksomhet og spillegalskap den gangen Havanna var Karibias Las Vegas.

I forrige uke hadde filmen “Døden i Camp Delta” premiere på Saga kino i Oslo for en fullsatt sal som svarte med trampeklapp da filmen var ferdig. Filmen ble også vist på NRK 2 tirsdag denne uka.

“Døden i Camp Delta” er laget av den aldri hvilende journalist og forfatter Erling Borgen, en av de siste radikale mohikanerne her til lands. Det er en skjebnens ironi at mannen som ble så hudflettet og forsøkt latterliggjort av AKP-erne på Blindern for 30-40 år siden for å være en reaksjonær SV-er, i dag fortsatt står på de politiske barrikadene der de samme AKP-erne for lengst har trukket inn årene. Hvem som er mest reaksjonær er ikke lenger noe tema!

Det står respekt av Borgens engasjement for de svakeste. Enten det er uskyldige politiske fanger verden over eller barnearbeidere i Asia. Nå vil Borgen at vår kjære statsminister Stoltenberg på sitt nært forestående besøk hos president Obama i Det hvite hus, der sistnevnte skal takke førstnevnte for Libya-bombene, skal fortelle Obama at Guantánamo-basen bør stenges umiddelbart – og at Norge, Nansens fødeland, kan ta imot noen av de Guantánamo-fangene som er like uskyldige som barn i en gjennomsnittlig norsk barnehage.

Jeg kunne ikke vært mer enig med Erling Borgen. Men om Jens Stoltenberg tør – og vil – gjenstår å se.