JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Mangelfull rikdom

Finansministeren sitter med mye penger på bok i en velstelt oljeøkonomi. Det gjør neppe alle som forsøker alpinsvinger mellom overbetalte boligmeglere eller grådige hushaier.

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Han er svært blid om dagen, finansminister Sigbjørn Johnsen. 2011 ble et velbeslått år for den norske statskassa. I forhold til statsbudsjettet for fjoråret, som den forsiktige hedmarkingen la fram for et drøyt år siden, rant det inn 115 milliarder kroner mer i kassa enn forventet. Smak litt på beløpet. Det er ikke småpenger, og de skal først og fremst brukes til å styrke vårt felles oljefond.

Forklaringen på ekstragevinsten er at det er brukt færre oljemilliarder enn planlagt, at skatteinntektene fra norsk næringsvirksomhet ble høyere enn man trodde og at oljeinntektene også var høyere enn forventet. Samtidig er det en nesten rørende politisk enighet om den såkalte handlingsregelen – dvs. at det helst ikke skal brukes mer enn fire prosent av oljefondet hvert år. Mens det i forrige runde med finansuro for tre-fire år siden ble brukt litt ekstra oljepenger for å demme opp for en gryende krise blant våre viktigste handelspartnere, var målet for 2011 å komme ned igjen på 4,2 prosent. Nå viser det seg at han landet på 3,2 prosent. Det er kort og godt imponerende.

Det er også denne nøysomheten og «tunga rett munnen»-holdningen som imponerer omverdenen, selv om de er fullstendig klar over at vi med solide olje- og gassressurser og en kyststripe med rike fiskeressurser har et godt forsprang på mange andre. Det som hittil har vært imponerende er hvordan vi forvalter disse ressursene og utøver det politiske økonomihåndverket for å håndtere skiftende internasjonale trender, uro og krise i den omverden vi er så avhengige av. Så langt har det gått over all forventning.

Men ikke alle kan glede seg like mye over den solide, nasjonaløkonomiske plattformen vi har beina plantet på. En av de viktigste inngangsdørene for sosial trygghet i et ellers brukbart samfunn er muligheten for å kjøpe eller leie en rimelig bolig. Boligomsetningen i Norge lever sitt eget liv, uavhengig av vanlig pris- og inflasjonstakt – mye takket være en meglerstand som er sterkt medvirkende til å få prisene i været. Og nå har de sannelig vært ute med spådommene sine igjen, om at boligprisene også i år vil øke langt mer enn noe annet. At de smiler over egne spådommer, har jo først og fremst noe med selve omsetningssystemet og de overvurderte provisjonene deres å gjøre. Ingen forventer at oljefondet kan brukes til å skape et annet omsetningsregime for boliger, men tenk om det hadde vært mulig? Da kunne sannsynligvis veldig mange færre slitt med i det hele tatt å komme seg gjennom inngangsdøra med en nøkkel i hånda.

Også utleieboliger er prismessig veldig markedsstyrt . Å få til en skikkelig regulering av de utleieprisene privatfolk måtte finne på å kreve, er nok veldig nær utopi, men å sette inn politiske tiltak for kommunale utleieboliger til vanskeligstilte, bør det være mulig å få til. Så kunne vi kanskje slippe å se at Oslo og Bergen med sine egne boligselskaper hever millionbeløp i utbytte fra det som i realiteten skulle være en sosial boligpolitikk. Når de klarer å gjøre tilsvarende regnskap til null utbytte i Trondheim, må andre også klare det.

Joda, vi er fortsatt et rikt land, med store ressurser som på mange vis sikrer et grunnleggende og trygt fellesskap. Men det virker ikke like godt for alle.

Annonse
Annonse