Jonas Bals

Linn Pilskog har i siste nummer av LO-Aktuelt skrevet en kronikk med tittelen «Unge jomfruer og gamle griser». Der beskriver hun en problemstilling som dessverre har blitt aktualisert på mange ulike vis de siste ukene. Pilskog peker på et dobbelt problem vedrørende ytringsfrihet og demokrati: Mange kvinner, blant annet i fagbevegelsen, vegrer seg for å ta ordet «på grunn av sjikane fra menn som av en eller annen grunn har problemer med dem eller det de ytrer». Og når de blir utsatt for sjikane, vegrer mange seg for å ta til motmæle. Som Pilskog skriver: «Man vil jo helst ikke bli oppfattet som sure Siv/Erna, uten sammenligning forøvrig». En særlig ting jeg bet meg merke i i den forbindelse, var den advarselen hun forteller hun fikk fra en bekjent: «Pass deg, vær veldig forsiktig med hva du skriver. Du vil ikke fremstå som et offer».

Pilskogs reaksjon på dette er riktig og fornuftig: Hun sier at hun ikke er noe offer, bare en som sier fra om noe hun ikke liker. Men i den debatten vi helt åpenbart er nødt til å ta, igjen og igjen, vil vi ofte finne eksempler på at de som blir utsatt for sjikane også er ofre. Da er det viktig at vi ikke på forhånd har definert det å være «offer» som noe man helst ikke skal være.

I sin bok Varat och varan (2010) skriver Kajsa Ekis-Ekman om hvordan det i nyliberalismens tidsalder er blitt noe foraktfullt ved offerposisjonen. Hun mener dette grunner seg på en utbredt, men feilaktig definisjon av hva det vil si å være offer, der det er en motsetning mellom det å være subjekt og det å være offer. Nyliberalismen vil ikke ha sårbare mennesker som trenger beskyttelse og rettferdighet, skriver hun – vi skal i stedet være sterke, aktive og rasjonelle aktører. I virkeligheten er det motsatte av et subjekt imidlertid ikke et offer, men et objekt – som nettopp er det nyliberalismen reduserer offeret til. «Att den som faller inte längre är en människa som tänker, känner och handlar. Det är en fiktiv motsättning som avslöjar ett avgrundsdjupt förakt för svaghet», skriver Ekis-Ekman. Den nyliberale definisjonen hviler på en forutsetning vi kan kalle det usårbare menneske, der det er et karaktertrekk å være offer, og hvor man ikke kan være offer for noe og et subjekt på en og samme tid.

Ekis-Ekman viser også hvor galt en slik logikk kan bære av sted. I et bidrag til antologien Global Sex Workers skriver for eksempel Heather Montgomery om barneprostituerte i Thailand. Montgomery er opptatt av å vise at barna ikke er ofre, men handlende subjekter som «uttrykkelig fornekter identiteten som offer»: «De barn som jag lärde känna hade en «känsla av bestämmanderätt och kontroll» och att frånta dem detta är att förneka deras begåvade sätt att använda sig av det lilla mått av kontroll som de faktiskt har. Sökandet efter offer för övergrepp mot barn skymmer ibland erkännandet av barnens agens».

Som Ekis-Ekman så presist formulerer det: «I själva verket förvånas Montgomery av alla tecken på liv hos barnen; tydligen tror hon att de som upprörs över barnprostitutionen ser barn som något slags viljelösa kroppar». Alle tegn til aktivitet og overlevelsesstrategier utlegges som tegn på at det er vanskelig å snakke om barna som ofre – ja, selv passivitet kan tolkes dithen at barna har makt: «Vad utomstående ser som passivitet kan i själva verket vara en form för motstånd».

Heldigvis har de siste ukenes debatt knyttet til seksuelle overgrep, sjikane og hets også vist at det finnes mange modige kvinner som velger å ta fighten, og som nekter å la seg innpasse i de båsene de blir tilbudt. En av dem er Louiza Louhibi, som nylig fikk Fritt Ords honnørpris etter å ha stått frem i offentligheten som voldtektsoffer. Hun viser med all mulig tydelighet det vi så altfor lett glemmer: At de som utsettes for overgrep aldri kun er ofre, og at man kan være både offer og en sterk, modig person på én og samme tid. Så er det opp til oss som utgjør omgivelsene rundt om vi vil gjøre det enklere eller vanskeligere å være modig.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 4/2012)