Av Hans Ole Rian, nestleder MFO

Samhandlingsreformen er en retningsreform som skal gjennomføres over tid med start fra 1. januar 2012. Realiseringen bygger på et bredt sett av virkemidler, og det vil være variasjoner i hvordan reformen gjennomføres lokalt. Samhandlingsreformen kan innebære store endringer i lokale samarbeidsstrukturer, organisering av tjenester og forebyggende virksomhet.

Men hva har dette med kultur, kunstfag og kulturarbeidere å gjøre?

Mye av debatten rundt denne reformen har dreid seg om hva som skjer, eller ikke skjer, med pasienter som skrives ut av sykehusene og overføres til kommunene. En viktig og relevant debatt, men dette er ikke det viktigste i denne reformen. Et av de viktigste grepene denne reformen handler om er at kommunene skal få et større ansvar for folkehelsearbeidet. Kommunene skal «fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller og bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen.» (folkehelseloven kap 2, § 4).

Videre sies det i merknadene til loven at «hensikten ikke (min utheving) er å sette i verk tiltak og «reparere» etter at sykdom, skade eller lidelse er oppstått, men å redusere de negative eller øke de positive påvirkningsfaktorene som fremmer folkehelse og forebygger at sykdom, skade eller lidelse oppstår eller utvikler seg. En bred samfunnsmessig tilnærming innebærer at det tas hensyn til påvirkningsfaktorer i alle samfunnssektorer i tråd med prinsippet om «helse i alt vi gjør», for eksempel i både skole-, barnehage-, bolig-, kultur-, nærings- og vegsektoren, i tillegg til helsesektoren» (merknad til folkehelseloven).

Og det er her vi må finne vår plass og våre muligheter. Vi vet, og kan dokumentere, at kultur fremmer god helse. Fra flere forskjellige forskningsrapporter har vi tall og beskrivelser på at:

– Aktiviteter har skapt trivsel og samvær som har trukket isolerte grupper og enkeltpersoner inn i et sosialt miljø.

– Selve kulturopplevelsene har gitt brukerne livsinnhold.

– Personer som spiller eller har spilt i korps over noen år lever lengre og har bedre helse enn andre.

– Kulturtiltak på arbeidsplassen reduserer sykefraværet.

– Sang stimulerer språkfunksjonen, hukommelsen og samholdet

– De som engasjerer seg i kulturlivet føler at de har bedre helse, og statistikken viser også at de lever lenger.

Slik kan vi fortsette med flere sammenhenger og positive effekter, dette er bare noen små eksempler på hvilke positive helseeffekter kultur, kulturopplevelser og kulturdeltakelse gir. Vi må bare bli bedre til å synliggjøre mekanismene, nasjonalt og lokalt. For vi som kulturarbeidere kan være med å legge til rette for et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid. Ikke at dette skal være vår hovedoppgave, det skal fremdeles være kulturproduksjon, kulturopplæring og kulturadministrasjon. Men vi både kan og skal være med i dette viktige arbeidet. Først og fremst fordi også vi må ta et samfunnsansvar, et ansvar som går utover vår primære oppgave. Men også fordi det ligger økonomiske insentiver i denne nye reformen.

Fra og med i år vil regjeringen overføre 5 milliarder kroner fra sykehusene til kommunene. Pengene skal kommunene bruke til å betale sin del av sykehusregningen. Kommunal medfinansiering er en insentivordning, som er ment å fungere slik at jo mer kommunene selv gjør for pasientene, jo større midler vil de beholde.

Dette vil si at en kommune som er dyktig i det helseforebyggende arbeidet, vil kunne beholde større eller mindre deler av det beløpet til andre poster på kommunebudsjettet. Og andre poster på budsjettet; det kan være kulturskolen, kulturmidler, kulturhusstøtte, støtte til frivillige organisasjoner eller andre kulturtiltak. Jeg tror at det vil åpne seg nye muligheter for de som greier å synliggjøre også det helseforebyggende perspektivet ved sin virksomhet, og ønsker alle lykke til med samhandlingen!