Stein Grøtting

Er vi ikke klar over at partiene bak Bondevik II-regjeringas friskolelov står klar til å trykke på restart-knappen hvis de får sjansen i 2013?

LOs handlingsprogram slår fast at skolen er den viktigste fellesskapsarenaen vi har i Norge. Målsettinga er at skolen skal bidra til å utjevne sosiale ulikheter. Dette skal oppnås ved at grunnskolen og videregående opplæring skal være et offentlig ansvar, gratis og underlagt sterk nasjonal styring.

I hovedsak gjentas dette i forslaget til nytt handlingsprogram for perioden 2013-2017 som i disse dager sendes ut til debatt i forkant av kongressen i mai neste år. Likevel kan jeg ikke fri meg fra en uro over et programforslag som signaliserer mer slappe holdninger på det utdanningspolitiske området i dette forslaget enn i gjeldende handlingsprogram. LO må være den viktigste premissleverandøren på alle politikkområder. Vi snakker her om en kongressperiode som sammenfaller med en stortingsperiode der utfallet av valget vil kunne få dramatiske konsekvenser ved et eventuelt regjeringsskifte.

Mange har framholdt at reverseringa av Bondevik II-regjeringas såkalte friskolelov antakelig er det viktigste enkeltgrepet den rødgrønne regjeringa har tatt etter valgseieren i 2005. Det er jeg overbevist om er riktig. Samtidig er jeg overbevist om at de som tapte valgene i 2005 og 2009 sitter klare til å trykke på restart-knappen dersom de får sjansen i 2013. Det er mange som snakker om Den nordiske modellen nå for tiden. Innen skolepolitikken fins det ingen felles nordisk modell. Sverige har en helt annen modell med et stort innslag av såkalte friskoler, finansiert av det offentlige, uten begrensninger på privat fortjeneste og i praksis ingen effektiv kontroll med virksomheten. I 2010 var det over ett tusen av dem, i hovedsak eid av fire skolekonsern, og med en omsetning på over 3,4 milliarder kroner. Ett av konsernene, Vindora (tidligere Baggium), driver med yrkesfag på videregående nivå på mer enn 50 ulike steder i Sverige. Skolinspektionen kritiserer virksomheten blant annet med utgangspunkt i at halvparten av elevene stryker, og at det finnes eksempler på at elever (som får mye av sin opplæring i bedrift) ikke har blitt besøkt eller hatt kontakt med skolen i det hele tatt i løpet av et helt skoleår. De to gründerne av konsernet (den ene en sosialdemokratisk (!) lokalpolitiker) tok ut en fortjeneste på 170 millioner kroner da de i februar i fjor solgte seg ut. Kjøperne var FSN Capital med adresse i Holmenkollen, Oslo. Eiere i andre av skolekonsernene har adresse på Guernsey eller andre skatteparadiser.

Den svenske friskoleordningen var forbildet til Kristin Clemets elleville privatiseringsframstøt som heldigvis ble stoppet. Så vil høyresida naturligvis påpeke at den norske friskoleloven hadde innebygde sperrer mot å ta ut fortjeneste. Men vi vet jo hvilke motiver som lå bak. Og vi vet jo hvordan de holdt på med å selge tjenester og leie ut bygninger og utstyr til seg sjøl. Ingen tror vel med handa på hjertet at John Bauerskolen og deres like toget inn på arenaen av ren og skjær idealisme og filantropi.

Den rødgrønne regjeringa fjernet markedet, men ikke markedstilpasninga av den norske offentlige fellesskolen. Redskapene ligger der – klare til bruk for de som, g.. forby, måtte få tilgang til restartknappen. Stykkprisfinansiering, såkalt fritt skolevalg (valgfrihet for noen, på bekostning av andre), offentliggjøring av resultater i nasjonale prøver og rangering av skoler er slike redskaper. Og det er ikke bare Oslos skolebyråd Ødegård som utrettelig driver og sliper på disse redskapene. Mer eller mindre mørkeblå lokalpolitikere følger opp i stadig flere kommuner. Da blir det uholdbart at motstand mot denne markedstilpasninga nå foreslås tatt ut av LOs handlingsprogram.

Utdanning er et klassespørsmål. Det er ikke direktørenes og den intellektuelle elitens barn som fyller frafallsstatistikken i videregående opplæring. Skolen bygger i alt for sterk grad på et snevert, teoretisk og akademisk kunnskapssyn. Alt for mange barn og unge mister motivasjonen for læringsarbeidet. Dersom utdanning skal bidra til å utjevne sosiale ulikheter, er det avgjørende at skolen speiler mangfoldet i samfunnet og bygger på et bredere kunnskapssyn. Man må ikke miste av syne at teori og teoretisk forståelse må bygge på virkeligheten – ikke omvendt. Undervisninga må gjøres mer praktisk og variert. Praktiske ferdigheter må vektlegges på linje med teoretisk kunnskap. Dette er holdninger som LO bør flagge høyt. Kanskje bør LO – om noen – kunne flagge at praktiske ferdigheter har en verdi i seg sjøl, noe som (spesielt i grunnskolen) slett ikke er en selvfølgelighet innenfor det rådende kunnskapssynet.

Inneværende periodes handlingsprogram har et avsnitt som heter Inkluderende opplærings- og utdanningspolitikk. Dette foreslås nå tatt ut. Jeg er klar over at integrering og inkludering er tema i andre kapitler i forslaget til nytt handlingsprogram. 22. juli har til fulle satt spørsmålet om å legge kraft i arbeidet for å sikre et åpent, inkluderende, tolerant og mangfoldig samfunn på dagsordenen. Skolen er – og skal være – den viktigste fellesskapsarenaen der alle barn og ungdommer møtes, uavhengig av kultur, religion, verdier og økonomi. Da er det virkelig på sin plass at LO holder fanen høyt for våre verdier – nettopp i det utdanningspolitiske programkapittelet!

Avslutningsvis vil jeg påpeke at forslaget til handlingsprogram signaliserer betydelig senket ambisjon med hensyn til å gi EVU-reformen et konkret innhold, spesielt når det gjelder finansiering av livsopphold under etter- og videreutdanning. Men ettersom jeg er representant for ei yrkesgruppe som neppe ligger i det nedre sjikt med hensyn til tilgang til etter- og videreutdanning, overlater jeg den delen av programdebatten til andre.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 6/2012)