Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Et hjem er mer enn et sted å bo. Det er vår base for å ta del i arbeids- og samfunnsliv og dyrke familie og venner. Uten bolig blir det, i hvert fall over tid, vanskelig å ta del i utdanning, arbeid og sosialt liv.

Mangelen på en aktiv boligpolitikk manifisterer seg for oss på ulike vis, alt etter hvem vi er. For unge som søker til storbyene for å studere, betyr dagens boligmarked at du er rimelig hjelpeløs uten økonomisk hjelp hjemmefra. For utviklingshemmede som trenger daglig bistand fra kommunale tjenester, kan det medføre at du må leve i store avsidesliggende bofellesskap med mennesker du ikke nødvendigvis har annet til felles med enn nettopp det behovet. For mennesker med rusproblemer kan det bety kummerlige, uforutsigbare boforhold der det eneste som er sikkert er tilgangen på rusmidler.

Offentlig sektor er utvilsomt overreformert gjennom de siste tiårene. Men ingen reform har blitt tillagt så frelsende potensiale som samhandlingsreformen. Ni måneder etter at den trådte i kraft er det fortsatt uklart hva den egentlig innebærer, bortsett fra at den skal gi oss bedre liv der vi bor, og at vi på den måten skal ha mindre behov for kostbare sykehusopphold. Forebygging, helhet, fleksibilitet, tverrsektorielt samarbeid og differensierte tilbud er blant honnørordene i reformen. Det er bare det at selv den mest tverrsektorielle og fleksible kommunehelsetjenesten kommer til kort når folk ikke har en bolig. I andre enden av forløpet; kostbar og god behandling i spesialisthelsetjenesten er fort gjort å skusle bort når man kommer tilbake og må friste en nomadisk tilværelse blant gamle kjente.

Det er nesten ikke til å tro at boligpolitikken og samhandlingsreformen ikke er koblet sammen. Men Fafo-forskerne Heidi Gautun og Arne Backer Grønningsæter har lett med lys og lykte i diverse stortingsmeldinger og offentlige utredninger. De slår fast: «Boligpolitikken er helt fraværende i dokumentene om helsesektoren, og helsesektoren er i liten grad berørt i dokumentene om boligpolitikken».

Av dette utleder forskerne at de fleste kommuner sannsynligvis ikke har inkludert bolig i sine forberedelser til reformen. Deres studie av to ikke navngitte kommuner viser at de har fortsatt i sine vante spor. Den ene kommunen har også tidligere sett bolig og folkehelse i sammenheng, og fortsetter med det. Den andre har ikke gjort det, og fortsetter med det. Den førstnevnte kommunen har tenkt at samhandlingsreformen kommer til å medføre et større behov for universelt utformede boliger, der det også er lagt til rette for å yte kommunale tjenester. Det har de tenkt på av seg selv, ikke fordi reformens dokumenter tvinger dem til det. Den kommunen som ikke tidligere har koblet bolig-og helsepolitikk, gjør det ikke nå heller.

Det begge kommunene har tenkt på er forpliktelsen til å ruste opp det somatiske helsetilbudet, med tanke på at pasienter i framtida vil bli raskere utskrevet fra sykehus. Her vanker det som kjent bøter for kommuner som ikke kan ta imot. Slik er det ikke på rus- og psykiatrifeltet. Altså kan det tenkes at samhandlingsreformen vil gjøre vondt verre for de pasientene som alltid har vært mest stemoderlig behandlet.

«Det vil sannsynligvis være til hjelp for kommunene om sentrale myndigheter gjør noe på både helsetjenestesiden og boligsiden for å integrere boligpolitikken i samhandlingsreformen. Dette vil være viktig for å unngå at det utvikles store ulikheter mellom kommunene i gjennomføringen av samhandlingsreformen», anbefaler forskerne i nøkterne ordelag.

Det blir mer og mer tydelig at samhandlingsreformen står i fare for å bli en reint somatisk reform. For å unngå det trengs en offensiv boligpolitikk, kan hende også en egen boligminister.