Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Staten kaster bort hundrevis av millioner på tomme bygg, skrev Fontene i går. Nedlagte Eidsvoll omsorgssenter lå aleine an til å bli et gedigent pengesluk. Da det stod klart i 2007, var prislappen på ca 70 millioner. Fem år seinere ble senteret nedlagt, men pengene fortsetter å renne ut, blant annet gjennom en leiekontaktrakt som løper til 2028.

– Les Nedlagt i fjor, leiekontrakt binder Bufetat til 2028

Omtalen i Fontene, og deretter i Dagbladet, ser ut til å ha skapt hektisk virksomhet i diverse etater og departementer i går kveld. I dag skriver Dagbladet at statens barnevern likevel slipper å betale husleie til 2028. Vi kan håpe det betyr at noen millioner kan omdisponeres til viktige barneverntiltak som for tiden legges ned over en lav sko. Overbevist er vi ikke. For staten synes å ha begrenset evne til å snu seg rundt og bruke sine ressurser på en litt annen måte enn først tenkt.

– Les Slipper å betale for tomt barnevernhus likevel

Mens staten tradisjonelt forbindes med noe trygt og traust, avdekker Fontenes reportasje kortsynte investeringer uten plan og fleksibilitet. Begrunnelsen for å legge ned omsorgssentrene er at det kommer færre enslige mindreårige asylsøkere enn før. Det er riktig som tallopplysning, men irrelevant som forklaring på at nye, funksjonelle bygg står tomme. Hvis noe er sikkert i en usikker verden, er det at antall barn på flukt går opp og ned. Det er ikke gjort over natta å stable et godt tilbud på beina når det plutselig kommer mange.

Dessuten har regjeringen fortsatt ikke innfridd sitt løfte om at også enslige asylsøkere mellom 15 og 18 skal inn under barnevernets vinger. De bor fortsatt på asylmottak, og kunne fått et mye bedre tilbud på de omsorgssentrene som nå står tomme. Og selv om de politiske føringene tilsier fosterhjem, ikke institusjon, for norske ungdommer, påminner fagfolk at det ikke er det beste for alle, og at det alltid vil være behov for institusjonsplasser også. Altså mangler det ikke på alternative bruksmåter.

De andre eksemplene i Fontenes reportasje er fra psykiatrien. Spesialiserte sengeposter står først til hogg når sparekniven rammer. Samhandlingsreformens nærhetsprinsipp brukes som alibi; du skal behandles der du bor, og ingen skal bli boende på sykehus over tid. Selvsagt er det besnærende å tenke seg at alle skal få hjelp i lokalsamfunnet. Men når kommunene ikke har bygd opp et lokalt tilbud, blir nærhetstanken bare politisk retorikk. Faktisk har norske kommuner har bygd ned sitt tilbud til psykisk syke de siste årene. Samhandlingsreformen vil gjøre vondt verre for denne gruppa, fordi den økonomiske straffen for kommuner som ikke evner å overta pasienter fra spesialisthelsetjenesten kun gjelder somatiske helsetjenester.

Mens debatten går om pengestrømmer, strukturer og forvaltningsnivåer, er allerede investerte offentlige kroner i praksis kastet ut av vinduet. Fagmiljøer, som det tar tid å bygge opp, er oppløst. Dyktige ansatte er omplasserte, overtallige eller uten jobb. De som rammes hardest av den evige omorganiseringen er utsatte grupper med svak stemme i offentligheten. Kan hende har de heller ikke sterke meninger om hva som er riktig forvaltningsnivå. For dem handler det trygghet eller kaos, i verste fall om å leve eller dø.

Fontenes jakt på tilsvar i denne saken vitner om pulverisert ansvar, mangelfull kommunikasjon og lukkethet. Notatet om nedlegging av omsorgssentrene, der husleien framkommer, er for eksempel unntatt offentlighet. Det er forståelig at økonomer ser rødt og mener dette er en sak for Riksrevisjonen. Hvis ikke staten skal kunne planlegge langsiktig og være åpen om økonomiske disposisjoner, hvem skal gjøre det da?