Kollektivt og landsdekkende
Den norske lønnslikheten er i verdensklasse. Det hadde aldri gått uten landsomfattende kollektive forhandlinger og en hovedorganisasjon som prioriterer lavlønte.
stig.christensen@lomedia.no
Det er nok av angrep på de relativt små lønnsforskjellene vi har i Norge. LO frykter brudd i årets oppgjør nettopp på spørsmålet om fordeling. Landsorganisasjonen legger vekt på å sikre de lavlønte, NHO prioriterer annerledes, og mellomoppgjøret går trolig til mekling.
Nå må det raskt legges til at vi ikke er så prektige når det gjelder små lønnsforskjeller. Riktignok viser lønnsstatistikken de siste fem år for stat, kommune og NHO i privat sektor stor samstemmighet. Men ser vi på varehandel og hotell- og restaurant, har de blitt liggende etter. I den andre enden har finansnæringen gått ifra. Vi ser tendenser til at strikken strekkes i begge ender. Nettopp derfor er det så viktig at den største hovedorganisasjonen har innretning på lavlønte.
Konflikten mellom lavt lønnede og folk med høy utdanning i offentlig virksomhet som mener de får for lite uttelling, kommer stadig til syne. I Dagsavisen i går ga en tillitsvalgt i NITO uttrykk for at høy utdanning gir for lite uttelling. Det er ingen tvil om at utdanning må lønne seg og gi uttelling lønnsmessig. Spørsmålet er hvor mye. Hvis lavlønte (ufaglærte) har 320 000 og folk med høy utdanning har 480 000, er det passe, for liten eller for stor forskjell? Det er vanskelig å sette grensene her, men lavløntes krav om både 90 og 95 prosent av industrigjennomsnittet er ikke vanskelig å støtte.
Det som er sikkert er at samfunn med små inntektsforskjeller er gode samfunn målt etter kriterier som mental helse, levealder, vold og kriminalitet. Alt dette påvirkes av samfunnets likhetsgrad, noe det fins solid forskning om.
Den norske likheten har vært en av nøklene til vår velstand. Derfor er hovedkursen i lønnsoppgjørene med prioritering av lavlønte fortsatt et nøkkelspørsmål for å bevare relativ økonomisk og sosial likhet. Det er grunn til å minne om det i tider da materialismen har tatt overhånd i mange grupper, og tendensen til at «mye vil ha mer» fortsatt har en sterk posisjon, ikke minst i de grupper som har mest fra før.
