Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Fremskrittspartiets framgang blant arbeidsfolk trengte en forklaring, mente Magnus E. Marsdal for seks år siden, sa opp jobben og skrev boka Frp-koden – om hemmeligheten bak partiets suksess. Fortsatt har Frp taket på folk flest. Dessverre.

Men dét er ikke Marsdals skyld. En viktig grunn til suksessen er Fremskrittspartiets justispolitikk. Og at deres politiske motstandere, arbeiderbevegelsen, ikke har noen. Dessverre.

Fremskrittspartiet mener fengselsstraffene må bli lengere, fengselsbyggene dårligere, soningsforholdene verre, permisjonene færre og prøveløslatelser må opphøre. I tillegg må vi ha langt flere synlige politimenn i gatene.

Frp tror en restriktiv justispolitikk skaper et tryggere samfunn. Mye tyder på at det er tvert imot.

Essensen i partiets justis- og kriminalomsorgspolitikk er å skremme livskiten av potensielle kriminelle. At en sånn skremselspropaganda har noen som helst effekt, fins det ikke fnugg av vitenskapelig dokumentasjon på – men en ting er sikkert, og det veit Frp – denne skremselspropagandaen slår an hos velgerne.

Folk flest lar seg bedøve av denne bush-retorikken. Forskeren Leif Petter Olaussen har imidlertid i en nylig utkommet bok vist at folk flest ikke ønsker en straffeskjerpelse i tråd med det Frp vil ha. Folk flest er nemlig ikke klar over hvor strenge straffene allerede er.

For meg er det en gåte at for eksempel den rødgrønne regjeringen overlater den justispolitiske debatten til Frp. Det er ikke mange politiske felt som er viktigere enn dette. Av flere årsaker.

Hvor mye penger ville ikke vårt samfunn spare om kriminalitet ble forebygget bedre – penger vi kunne brukt på velferd til folk flest? Hvor mange eksistensielle lidelser blant ofrene for all mulig kriminalitet kunne vi ikke spart om kriminalitet ble forebygget bedre? Og hvor mange menneskeliv og menneskeskjebner kunne vi ikke spart blant dagens straffedømte som får sine liv ødelagt bak murene fordi kriminalomsorgen ikke kan gi dem verdige soningstilbud, ikke kan hjelpe dem med å bli kriminalitetsfrie?

Hvorfor er det bare Frp som ser hvor viktig justispolitikk er for folk flest, for vanlige menneskers liv? Hvor er arbeiderbevegelsens justispolitikk?

For all del – kriminalpolitikk er vanskelig, men det må jo være lov å prøve! Frp har aldri skjønt vanskelighetsgraden, der er strengere straffer svaret på alt, men de skal ha for at de prøver. Og foran valg trekker de alltid fram den justispolitiske sangen, Frp-oden – en elegisk hyldest til middelalderens strafferegime.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, et LO-forbund om noen ikke skulle være klar over det, har medlemmer som har jobbet med kriminalitetsforebygging i snart 95 år. De har sikkert gjort mye dumt, tenkt tanker og begått handlinger bak murene som ikke har gagnet verken fanger eller kriminalforebyggende virksomhet. Men det har aldri stått på viljen til å gjøre en god jobb. De aller fleste av disse er hederlige folk som vil samfunnets beste, som jobber for et tryggere samfunn for folk flest.

I forbundslederens spalte i siste utgave av fagbladet NFF-magasinet har Geir Bjørkli for Gud veit hvilken gang sett seg nødt til å fyre av en kraftsalve mot den rødgrønne regjeringen. Han mener at regjeringen nå må vise at den tar kriminalomsorgens ansatte på alvor. Og påstår at det har den ikke gjort så langt. Det verste er at dette ikke er hans private mening, men et utvetydig uttrykk for hva medlemmene i NFF mener.

På Vestlandet, ikke langt fra Åna fengsel, sitter den tidligere fengselsbetjenten Olav Levin Johansen og skriver på en doktorgradsavhandling om fengselsbetjentrollen som profesjon. Også han problematiserer mangelen på satsing på kriminalitetsforebygging de åtte årene den rødgrønne regjeringen har sittet med makta.

I Stortingsmelding nr. 37 «Straff som virker» skriver regjeringen blant annet dette: «Både i utforming av regelverk og i praktisk arbeid skal kriminalomsorgen tilstrebe at målene ikke bare eksisterer på papiret, men fullt ut preger straffegjennomføringen i praksis».

Spørsmålet om hva som er de beste kriminalitetsforebyggende tiltak er veldig vanskelig å besvare. Kriminologi er langt fra en eksakt vitenskap. Derfor forventer jeg heller ikke at arbeiderbevegelsens organer, enten det er de politiske partiene eller fagbevegelsen, skal komme opp med noe fasitsvar.

Det jeg imidlertid forventer er at de engasjerer seg i debatten – at de deltar. Ikke sånn som nå: Glimrer ved sitt fravær. For det er det bare Frp og dette partiets justispolitikk som tjener på.