Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Onsdag 5. juni var to sider i det rosa bilaget i VG, altså sportssidene, viet landslagsfotballspilleren Tarik Elyounoussis uttalelse om at han aldri vil spille fotball i Israel. Han kommer ikke med noen lang politisk analyse om hvorfor, men oppgir at barn nektes å spille fotball som grunn. Utover det er han ifølge VG «ikke veldig politisk interessert.»

Arne Kvalheim, landets beste mellomdistanseløper på slutten av 1960-tallet boikottet europamesterskapet i friidrett i 1969. Det var en modig handling. Grunnen var at mesterskapet gikk i Hellas som den gangen var et fascistdiktatur. Kvalheim var veldig politisk interessert, og ble etter idrettskarrieren aktiv politiker for Arbeiderpartiet i Oslo bystyre.

Jeg skal ikke ramse opp staten Israels politiske meritter siden 1948. Som Drillo sier, også til VG, er «Israel fordømt av FN på alle bauger og kanter». Likevel ser det ikke ut til at landet noensinne har tenkt å endre politikk. Så lenge verdens eneste supermakt, USA, ikke en gang hever øyenbrynene når staten Israel fortsetter med sin brutale okkupasjonspolitikk overfor palestinerne, fortsetter dette skammelige vanviddet i år etter år. Dessverre.

Å tro at en av de største fotballstjernene i Norge skulle kunne endre Israels politikk ved å nekte å spille fotball i Tel Aviv, er sjølsagt mer enn naivt. Likevel er dette en viktig symbolsk sak. Og det kan hende den er viktigere enn som så. Den er i hvert fall et eksempel til etterfølegelse.

Under det langvarige sør-afrikanske apartheidregime ble det iverksatt mange internasjonale boikottaksjoner mot Sør-Afrika, også idrettsboikotter. Det er ikke helt utenkelig at den voksende og etter hvert massive internasjonale fordømmelsen av dette regimet på alle plan – også det idrettslige – til slutt bidro til regimets fall.

Men en svale gjør ingen sommer. Og det er lite trolig at det er så veldig mange idrettsgutter og idrettsjenter som deler Elyounoussis synspunkter på boikotten av Israel. Det syns jeg er synd, men samtidig sjølsagt helt legitimt.

Mitt viktigste anliggende her er ikke at Elyounoussi har rett, det viktigste er at han viser engasjement, at han bryr seg – forstår at det å spille fotball, det å drive idrett ikke er en privat handling uten relasjoner til noe eller noen som helst rundt ham. Han viser, uansett hvilken begrunnelse han gir for sine synspunkter, at alt henger sammen med alt – og at idrett og politikk hører sammen, ikke tvert om.

Norske fotballspillere på U21-laget spiller nå fotball i Israel. Fortsatt med VG som kilde ordlegger de seg blant annet sånn: «Jeg blander meg ikke i det politiske. Jeg er her for å spille fotball. Vi har kvalifisert oss til EM, og jeg tenker bare på det.» Eller «Dette har jeg drømt om veldig lenge, og jeg har aldri vurdert å boikotte Israel-EM. Vi er fotballspillere, ikke et politisk parti».

Dette er uttalelser som bare bekrefter og forsterker det synspunktet at idrettsutøvere tenker mest på seg sjøl. Og det er en slags ansvarsfraskrivelse. For i virkelighetens verden har vi alle et ansvar for å skjønne at idrett og politikk (ikke partipolitikk) henger nøye sammen. Idrett er ingen privat greie, det er en samfunnsmessig aktivitet.

Er det noen som tror at ikke Arne Kvalheim drømte om å løpe fort og kanskje vinne ære og heder i Aten 1969?

I våre dager blir idrettshelter kanskje mer enn noensinne idoler for barn og unge. Den eksploderende veksten av fotballskjorter med navnet på idolet på ryggen er talende eksempler på dette. Forbildene blir rollemodeller.

Hvis jeg hadde vært barn i dag, ville jeg sikkert også spurt mor eller far om jeg kunne fått en fotballtrøye. På ryggen av den skulle det stått Tarik Elyounoussi. Ikke fordi han kanskje for tida er landets beste fotballspiller, men fordi han åpenbart også bryr seg om hvordan andre enn han sjøl har det. Og dessuten tør å si det. Sånne forbilder trenger idretts- og kongerike Norge.