Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Mitt første møte med NFF var like etter årtusenskiftet i 2000. Jeg skulle på en reportasjejobb i Oslo fengsel. Aldri hadde jeg vært i et fengsel før, og fengselsbetjenter – eller fangevoktere – som var mitt bilde av dem den gangen, hadde jeg stort sett bare negative tanker om. De så jeg på som avmønstrede sjømenn med tatoveringer både her og der – ureflekterte bøller som lukket skrekkslagne fanger inne i trange celler. Og kastet nøklene. Jeg tok skammelige feil.

For den gangen visste jeg lite om at NFF, eller Fengselsbetjentenes Landsforbund som de kalte seg på stiftelsesmøtet 18. juni 1918, forpliktet seg til å arbeide for høyest mulig lønn, for åttetimers arbeidsdag, for å avskaffe nattevakt for de betjenter som utfører dagtjeneste og for å samarbeide med relevante organisasjoner. Lite visste jeg at maktens voktere hadde en solid fagorganisasjon i ryggen.

Spørsmålet om NFF skulle slutte seg til LO ble fremmet flere ganger. I 1939 ble det gjenstand for uravstemning, men på grunn av krigen skjedde innmeldelsen ikke før 1. januar 1946. Så vidt jeg veit har forbundet aldri angret på den beslutningen. Med LO som medspiller, følger også arbeiderbevegelsens verdigrunnlag.

Jeg har møtt svært mange tillitsvalgte fra alle forbundene i LO-familien. Uten forkleinelse for noen – det er neppe mange som er så opptatte av yrket sitt som kriminalomsorgsarbeiderne, enten de jobber i fengslene eller friomsorgen. Er du ikke interessert i kriminalomsorg, kan det fort bli plagsomt å tilbringe tid med dem. For de er på jobb døgnet rundt – i hvert fall verbalt.

Denne ansvarsfølelsen, denne opptattheten av hvordan du har det på jobben, hvordan du skal kunne bidra til å hjelpe straffedømte ut av deres vanskelige situasjon og mot en bedre virkelighet og hverdag, preger en kriminalomsorgsarbeider i NFF. Eller en kriminalomsorgsarbeider i Fellesorganisasjonen, også et LO-forbund.

Mange fengsels- og friomsorgsansatte jeg har møtt har et humanistisk syn på mennesket og dets muligheter til endring som jeg sjøl bare kan drømme om. Og de står dessuten midt i en hverdag der de må bruke store deler av sin menneskekompetanse under ganske vanskelige rammebetingelser. Det er ikke få ukvemsord en fengsels- og friomsorgsansatt må tåle gjennom et arbeidsår. Ikke fordi fanger er så mye jævligere enn andre, men fordi fotfolkets arbeidsplasser i kriminalomsorgen er arbeidsplasser som er svært annerledes enn de fleste andre norske arbeidsplasser. Blant fangene finner du mange av livets tapere med et aggresjonsnivå deretter. Et fengsel er ingen søndagsskole.

Men et fengsel og et friomsorgskontor er en arbeidsplass. Det skjønner NFF. Derfor dette glødende engasjementet, derfor et landsdekkende fagforbund som gjennom hele sin historie særlig har kjempet for en tilstrekkelig høy bemanning. For ikke bare er yrket kanskje ett av verdens mest krevende, det kan være farlig også. Historien viser at kriminalomsorgsansatte er blitt drept på jobb. Det er ikke alltid at de ulike regjeringer har forstått hva mannskapsmangel innebærer, og det er ingen hemmelighet at Geir Bjørkli, forbundslederen i NFF, ikke er overdrevent imponert av hva den rødgrønne regjeringen har bevilget over etatens driftsbudsjett siden 2005.

Bjørklis og NFFs fortvilte dilemma er at det ikke blir noen bedre norsk kriminalomsorg med et regjeringsskifte. Hvis noe sånt skulle skje – måtte Gud forby – så er ikke bare den norske modellen i fare, men også den nordiske kriminalomsorgsmodellen.

Idet jeg sitter og skriver denne kommentaren, tikker det inn en pressemelding fra Stockholm. Pressemeldingen er fra Nordiske Fængselsfunktionærers Union (NFU), som ble dannet på datoen 39 år etter NFF (18. juni 1947) og hvor NFF også er medlemmer. Budskapet i meldingen er at det nordiske fengselssystem nå er under press også i de nordiske velferdsstater.

«Det er meget viktig at den nordiske fengselsmodell ikke undergraves. Vi ønsker ikke et fengselssystem som i USA, hvor fengselsbetjenter bare er en maktperson. En fengselsbetjent skal være en person, som de innsatte kan snakke med daglig, og som kan motivere dem til å leve en kriminalitetsfri tilværelse.» Det sier Kim Østerbye, NFUs leder.

Hvorfor er kriminalomsorgsarbeideren så unik og viktig? Jo, fordi hvis han eller hun lykkes i jobben sin, blir samfunnet vårt et tryggere sted (de farlige fangene holdes borte fra samfunnet til beste for oss alle). Lykkes de i å forebygge ny kriminalitet, spares en mengde menneskeskjebner, fra gjerningsperson til deres offer pluss pårørende, for et liv i sorg og fortvilelse. Og for det tredje sparer samfunnet ufattelig økonomiske verdier som kunne vært brukt til andre positive ting.

Fins det et viktigere samfunnsmessig yrke? Og hvorfor er det bare Fremskrittspartiet av politikerne som har forstått dette?

Den sikreste garantisten for at den norske kriminalomsorgen fortsatt skal være en av verdens beste, er at arbeidstakerne er organisert i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund.

Dette forsto jeg ikke for 13 år siden, men jeg skjønner det nå.