At jeg i nesten hele sommerferien, med unntak av 16 dager i California, har stått opp sammen med fugla og gitt huset et nytt, friskt lag med hvit maling. Mens han, som har ferie hele jævla året, fullblods naver som han sikkert er, mest er opptatt av om jeg skal male ett eller to strøk på sør- og vestveggen, en mann som prinsipielt mener at privathus skal males av underbetalte polakker. Skattefritt, sjølsagt. Skatt og avgifter er noe naboen anser som dritt og som den frie mann på prærien, særlig den prærien vi har på Romerike, skal sky som pesten. Idiot, tenker jeg – men sier ingenting. For hva skal jeg si til en sånn fyr som aldri tar seg tid til å høre hva du svarer uansett, og som dessuten ikke har annet enn seg sjøl, puddelen Pelle og mine maleferdigheter å bekymre seg om.

– Voff, mener puddelen Pelle.

Det samme mener jeg, men holder klokelig kjeft. Verden er full av ord, ord, ord.

– Ja, det er jo snart den rødgrønne regjeringen også, sier naboen.

– Hva mener du? sier jeg.

– Den er snart ferdig. 9. september blir det regjeringsskifte, da er det morna Jens, da overtar Siv og Erna, sier han. Tilfredsheten lyser opp i ansiktet hans, omtrent som ei 25 Watts osrampære.

– Men det liker jo ikke du som jobber i LO, messer han videre. Og nå spør han ikke lenger, nå fastslår han hvordan livet henger sammen, nå holder han verden, politikken, stortingsvalget og nabolaget i bånd, nå har han full kontroll. Jernkontroll.

– Meningsmålinger er noe annet enn reelle valg. Du bør nok vente litt med eggelikøren, sier jeg, og låter akkurat som en profesjonell politiker, vel vitende om at han nok har stemt på det samme partiet hele sitt liv, helt siden stiftelsesmøtet på Saga kino i 1973 – ja, hadde han vært noen år eldre ville han sikkert vært til stede der også, brautende, misfornøyd og med en intens trang til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlig inngrep.

– Det skal bli deilig med noe annet enn denne rødgrønne grauten de neste fire årene, fortsetter naboen.

Jeg frykter at ordgyteriet hans er i ferd med å gå over sine bredder, akkurat som Glomma like ved Fetsund en vakker regnværsdag i slutten av april.

– Voff, sier puddelen Pelle og legger igjen en brun og ikke helt luktfri hilsen ved foten av malerstigen. Bikkja til naboen blir alltid litt nervøs når eieren snakker politikk.

– Ferdig snart? sier jeg.

Men verken naboen eller puddelen Pelle svarer.

Janke

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 12/2013)