JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Omsorgsfella

Vi må være villige til å tenke nye tanker om samfunnets omsorgsoppgaver. Kanskje folk selv må yte etter evne. Det skriver Svenn A. Nielsen i dette debattinnlegget.

Hun kjente kanskje et skrapt smertefullt sting da blodåren i hjernen sprakk. Blodet som presset seg ut og ga henne ikke bare en sterk hodepine – med ett bar ikke føttene lenger, og da hun falt hørte hun det godt, smellet da foten brakk selv om følelsen var borte.

Hun kom ut fra sykehuset i rullestol. Kjøkkenvinduet lyste vennlig mot henne. Det var ingen som hadde skrudd av lysene da de bar henne ut. Hyggelig å se på, men innenfor var det ingen til å hjelpe henne, ikke nå.

Lenge hadde hun klart seg selv med et minimum av bistand fra kommunen. Nå trengte hun mer og sterkere omsorg. Men kommunale rehabiliteringsplasser, de få som fantes, var alle opptatt.

Hva er vi er i ferd med å gjøre med den offentlige omsorgen?

Vi smører den tynt utover så langt pengene rekker. Alle får litt og alle får for lite. Kommunene har ikke penger, og gjennom pensjonsreformen flytter vi enda flere penger fra det offentlige til den private sfæren. Samtidig forbereder vi oss på en bølge av eldre med et økende omsorgsbehov. Mennesker som også ofte har formuer og penger på bok. Hvilke konsekvenser kan eller bør dette få?

Norske kommuner er gode arbeidsgivere, tilbyr gode lønninger og gode pensjonsordninger. Norske kommuner bærer i seg lange, gode omsorgstradisjoner. Her finnes velsmurte organisasjoner med god oversikt over behovene og en god logistikk. Pengene derimot, til å utnytte alt dette, ligger i hus, hytter og konti hos hver og en av oss, og når kommunestyrene kutter i budsjettene for ikke å havne på den forhatte ”Robek-listen”, svarer de fleste rådmenn med å redusere antall ansatte.

Denne politikken vil tvinge frem en snarlig og omfattende privatisering av omsorgstjenestene. Resultatet er at kommunene tappes for kompetanse og at mennesker med omsorgsbehov må ut og shoppe på et marked der tilbudene blir best i sentrale strøk og dårligere jo lenger fra sentrum du kommer.

Vi, i sær vi sosialdemokrater, må skynde oss å tenke noen nye offentlige omsorgstanker. Vi må tørre å tenke at også kommunal omsorg er verdt noe i et marked. Og tar ikke vi vare på dette markedet, står det profittører klare til å overta. Min spådom er at omsorgen da blir mer tilfeldig, dyrere og dårligere. Men Vi må tørre å si at det vi skal betale i større grad må differensieres, avhengig av vår private økonomi. Dette vil være å ta vare på den offentlige gode omsorgen i en erkjennelse av at samfunnet har endret seg.

Vi må tørre å si at jo, vi har det du trenger, men det koster. Da kan vi få mer omsorg til de som ikke har penger til å betale, og ikke minst tar vi vare på en umistelig offentlig kompetanse uten å gjøre omsorg til et marked for profitt.

Gjør vi ikke noe, blir vi sittende fast i den store omsorgsfella der stadig flere faller utenfor, og de ressurssterke som alltid klarer seg, blir alene vinnere. Det er ikke et sosialdemokratisk samfunn der vi mottar etter behov, men der vi også yter etter evne.

Annonse

Flere saker

Annonse